Ægir på tur

Stanley, Falklandsøyene.

S 51 40
W 57 50

"Selvom jeg har sejlet til søs i mange aar, og kjender havet, saa kunne jeg aldrig finde paa at sejle solo eller med en smuk dame til falklandsørne for at se faar. Dette er en simpel skør utfordring som intet tjener noget fornuftigt naar en vil leve livet lenge." Skrev Egon Back (81), mangeårig formann i skandinavisk sejl og selvbyggerklubb i et brev til oss. For sent Egon, vi er her allerede!

Vi klarte det!

Vi kom hit for ca 2 uker siden. Via andre kjente visste Bob og Janet at vi kom. De hjalp oss å legge båten på en bra plass, tok oss hjem til seg, badet oss, vasket våre klær og kjørte i oss et godt måltid (av får). Dagen etter kom "Alpha Carinae" hjem. Dette er den første båten fra Falklandsøyene som har vært på langturseiling, så det ble selvfølgelig stor fest. For noen dager siden var det 20 år siden frigjøringen fra argentinerne. Så til nå har oppholdet vært vært helt topp. Men turen hit har ikke bare vært enkel.

Det begynte forsåvidt greit. Vi seilte fra Brasil til Montevideo, og derfra til Mar del Plata i Argentina. Når vi kom dit var bankene stengt; ingen visste hvor lenge, og folk fikk ikke ut sparepengene sine. (Forståelig nok demonstrasjoner rundt omkring.) Staten hadde bestemt at: Sorry, dere får ikke ut pengene deres før om 10 år! Prisøkningen var vel bortimot 100% siden jul, og den argentinske pesoen var verdt 1/4 av hva den var verdt da. Uansett var argentinerne veldig hyggelige med oss. Vi lå gratis i yacht-klubben i Mar del Plata i ei uke, og ble invitert hjem til gamle seilere på middag. Og det må vi si; argentinsk biff og vin er det ingen som slår. Vi forspiste oss dag etter dag. Mens vi lå der var det flere andre båter som kom fra Chile/Argentina og skulle nordover til Brasil for vinteren. Alle var 45 fot eller større, og alle lurte på om vi var riktig velbevart som skulle til disse farvannene midt på vinteren Også i den lille båten der ... Vi fikk servert den ene frykthistorien etter den andre, og begynte selv å lure på om det var litt i overkant av hva vi ville klare. Heldigvis dro alle disse båtene etterhvert og vi kunne sette kursen sørover.

Jeg spydde... for første gang. Vi startet "The roaring forties" med at Anna tok ned alle seilene og satte stormfokka. Jeg hang over rekka. Vi hadde en liten storm i ryggen med 50-60 knop i kastene. Det var i begynnelsen ikke så mye sjø. Men timene gikk og bølgene begynte å komme inn i cockpiten. Og det gikk fort. Vi surfet nedover bølgene og satte fartsrekord etter fartsrekord. Det lille nøtteskallet som vi kaller båt hoppet og danset som om hun var bygd for dette. Jeg var sånn passe skremt og sånn passe sjøsyk. Mannskapet var heller ikke helt pigg, og på de neste tre dagene spiste vi tilsammen 6 mandariner og en halv pakke kjeks. Det beste som kan sies er at det var godt når det var over. Da vi seilte inn til den fineste ankerplassen vi har vorre til nå; "Caleta Hornos". En liten fjord arm som ga god beskyttelse mot sjøen på utsia. Inne i "Caletaen" var det flatt vann og Ægir lå helt i ro. Rundt nøtteskallet vårt var det steppelandskap så langt øyet rakk. Det bor ingen folk her, men en masse lamaer, sjøløver og pip-piper som jeg ikke kan navnet på. Vi var endelig kommet til Patagonia! Neste etappe var en kort tur på 2 døgn til Puerto Deseado. Det gikk fortere enn jeg hadde beregnet så vi kom fram midt på natta. På grunn av kraftig tidevannstrøm måtte vi velge mellom å gå inn nå eller vente i 12 timer. Vi liker dårlig å ankomme nye plasser i mørket, men barometeret falt fortere og fortere og vinden økte. Med gode kart tok vi derfor sjansen på å gå inn. Sitat fra loggboka:

04:00. Fremme! Etter en helvetes tur, 50 knop vind rett imot, mye strømsjø, mørkt, vindmølla som jeg tror fikk varige men, veldig dårlig sikt slik at jeg såvidt så "leading lights-ene", pisse blaut, kald, visste ikke hvor vi skulle gå, holdt på å gå på et skjær, 5 knops strøm, lite diesel på tanken... kom vi endelig fram til "Gipsy" - verftet og fant en annen seilbåt som vi la oss utenpå.

Men hvor lenge var Adam i Paris?

08:20. Vi står på grunn. Anna vekker meg (altfor tidlig) fordi en fyr på kaia sier at det ikke er nok vann der vi ligger. Det er for sent. Vi har allerede begynt å tippe framover. Vi sikrer Ægir med tau fra mastetoppen og bakover. Det er 5 meter tidevannsforskjell og laveste vann ca kl 11:00. Gutta på verftet sier det er bare leire vi står på.De hadde heldigvis rett, men på lavvann kunne vi nesten gå tørrskodd rundt båten.

Mens vi lå i Deseado kom de første snøbygene, et sikkert tegn på at vi var for sent ute. Men vi syntes at flaksen var brukt opp, så vi studere værkartene i halvannen uke før vi turte å gå ut på havet igjen. Falklandsøyene er tross alt nesten på samme breddegrad som Kapp Horn.

Denne gangen fikk vi en behagelig tur. Ikke mye seiling å skryte av. Det ble 3 1/2 døgn med motor pga lite vind. Vi ville ikke ligge i disse farvann å vente på mer vind. Den kommer, helt sikkert, og det kan fort bli for mye.

Nå er vi altså kommet frem til vinterhavna vår, ei forblåst steinrøys uti havet. For noen dager siden var det også et år siden vi forlot TROMSØ. Vi har vært i forskjellig land og forskjellige havner og møtt flere hundre mennesker. Og det slår meg at når vi kommer seilende er folk veldig imøtekommende. Vi har nesten bare positive inntrykk og det skyldes mye at folk er så gode. Kanskje menneskerasen ikke er så ille likevel? Så hvis det er noen som går å sparker småstein og lurer på om de skal dra på tur, anbefaler jeg det på det varmeste.

Det var alt for nå. Vi skal ikke seile langt på 1/2 år, så har du lyst til å fortelle oss hvordan man lager fenalår og pinnekjøtt eller tilbereder "Upland Goose" så er adressen fremdeles:


Kjetil + Anna
co/ Andrez Short
PO.box 7
Stanley
Falkland Islands
Via England


Hilsen Kjetil.

(Anna hilser sikkert, hun maler stua til Andrez og Ali fra "Alpha Carinae")