Ægir på tur

Tusen takk for alle hyggelige svar på adresseforespørselen. Tror jeg skal begynne å sende ut slike oftere.. tihi. Dere aner ikke hvor koselig det er å høre nytt hjemmenifra. Vi setter også stor pris på bilder, og vil gjerne ha flere, men de må ikke være for store. Hotmail-kontoen er sørgelig liten og nettet her tregt, slik at en mail på 500 kb er nok til å sprenge kapasiteten. Så, send små bilder (50 kb gir god nok kvalitet)!

Vi er fremdeles på Falklandsøyene. Vi har vært her i ti måneder allerede, og trives så godt at vi liksågreit blir her i fem til. Over neste sørlige vinter. Vi har oppgradert turistvisumet til "midlertidig oppholdstillatelse", og blir mobbet med at "om bare syv år kan vi søke på statsborgerskap". Det har vi ikke tenkt å gjøre, men oppholdstillatelse er den magiske inngangsbilletten til det gullkantede papir; arbeidstillatelse. Og vips, så vasset Kjetil i jobbtilbud. Han har valgt å prøve seg som krabbefisker. Etter en måned med mekking på fiskebåt og firmabil (!), har teinene endelig kommet i sjøen. Lønna er hovedsaklig provisjon av fangsten, og selv om han neppe blir rik av dette, så ser det foreløpig lovende ut. Også smaker de veldig godt!!

Det andre hovedprosjektet for vinteren er å hjelpe Andrez og Ali med å bygge opp den nyinnkjøpte gården deres. Etter en treårig Atlanterhavsomseiling i "Alpha Carinae" (blant annet til Nord-Norge), var de klare for en ny utfordring. "Swan Inlet" ble kjøpt og sporenstreks omdøpt til "Mouse Inlet" av oss. Den forrige eieren hadde bare pakket svippsekken og forlatt stedet en vakker dag. Med middagsgrytene på bordet, rot og søppel overalt og tunet fullt av "samleobjekter"; 50 rustne containere, 7 portacabins og et utall forhenværende jordbruksmaskiner. Et ubeskrivelig syn! Stedet er forvandlet etter at Andrez og Ali overtok, men det gjenstår enda mye arbeid før alt er på stell. Planen er å drive rideturer med de 28 hestene som fulgte med på kjøpet. Andrez kunne, som femte generasjons falklender, ri før han kunne snakke, og har jobbet mange år som sauegjeter fra hesteryggen. Ali er engelsk, og har allerede falt av hestene flere ganger. Hvordan det skal gå med oss, som knapt nok vet frem og bak på en hest, skal bli høyst interessant!

For å komme oss til og fra, har vi gjort som falklendere flest; anskaffet oss en Landrover. Det er antagelig ingen andre steder i verden som har så høy tetthet av Landrovere som Falklandsøyene. Vi byttet til oss vårt eksemplar, "Sleipner", mot fem nye dekk. Sleipner var i en heller dårlig forfatning når vi overtok han, og Kjetil har hatt et svare strev med å finne ut av alle de merksnodige "reparasjonene" som forrige eier hadde foretatt. Første kjøreturen, som skulle tatt en time, tok fire.. med vannpåfyllinger i hver en bekk underveis. Jeg kan love at mekanikeren ikke var blid når han kom hjem. Men etter mange arbeidstimer og turer til "delelageret" (søppelfyllinga!), så er Sleipner blitt en riktig standsmessig bil. Nå kan vi til og med kjøre forbi en politibil uten frykt for å bli stoppet...i alle fall ikke for tekniske problemer. Jeg er enda ikke helt stø på kombinasjonen av dieselbil, firehjulstrekk, "traktor" og venstrekjøring, og har en foruroligende tendens til å kjøre over hjørnene istedenfor rundt dem. Men hvorfor i all verden Falklandsøyene, er det mange som har lurt på. "Hvis dere er ute etter øde og kaldt kunne dere vel bare seile til Vannøya" (sitat lillebror Vader). Det sies at man enten elsker eller hater Falklandsøyene. Vi er definitivt havnet i første kategorien, men akkurat hvorfor er litt vanskelig å forklare.

Av alle stedene vi har besøkt er dette antagelig det som er lengst utenfor allfarvei. Cruiseskipturister oversvømmer noen av øyene med jevne mellomrom, men de skarve timene de er på land er ikke nok til å føre til store forandringer. De få seilbåtene som i sommer har vært innom Stanley, har uten unntak hastet videre til Antarktis eller Sør Georgia. Så vi føler at vi har hele Falklandsøyene "for oss selv". Stedet er ikke større enn at alle kjenner hverandre...og oss, nå som vi har vært her en stund. Veldig hjemmekoselig for en Sjursnesing! Jeg er blitt så lokal at jeg var hoderystende enig med dama i banken om at "huff, så mange turister" når et cruiseskip var innom her om dagen.

Falklandsøyene er britisk territorium. Dårlig isolerte hus og en forkjærlighet for te og vegg til vegg tepper lemner ingen tvil om det. For oss betyr det at folk snakker engelsk. En stor fordel siden vi for første gang på lenge kan føre en vettig konversasjon med de vi møter. Men landet er ikke bare et mini-England i Sør-Atlanteren, slik jeg innbilte meg før vi kom hit. Falklandsøyene har en spesiell historie og kultur som innbyggerne er meget stolte av.

Tradisjonelt har Falklandsøyene levd av ullproduksjon. Mange år med dårlige ullpriser har gjort at det i dag bare er 300 av landets 2100 innbyggere som bor i "camp" (det lokale ordet for bygda). Men det er fremdeles 650.000 sauer her, og "the windchill factor for newly shorn sheep" leses opp på radioen ti ganger for dagen. Tallet indikerer sjansen for at nyklipte sauer fryser i hjel (og har en foruroligende tendens til å ligge på farlig eller kritisk nivå).

Opp gjennom årene har det vært gjort flere forsøk på å spre økonomien. På 1800-tallet var handelstrafikken rundt Kapp Horn god butikk. I utgangspunktet prøvde Stanley seg som forsyningshavn, men det viste seg raskt at reparasjon var mer lønnsomt. Eller kondemnering, dersom det kom inn et skip med en last som det var behov for. Prisene som de lokale håndverkerne krevde var uhyrlige, og for mange skip ble Stanley siste havn. Og her ligger de enda. Vår nærmeste nabo er "Lady Elisabeth", et sytti meter langt stålskip fra 1879. Med tre master og baugspydet inntakt ser hun ut som om hun når som helst skal heise seil og ta fatt på en ny kamp med Kapp Horn. Den forrige omgangen tapte hun. Fire mann og hele dekkslasta ble spylt overbord før hun søkte tilflukt på Falklandsøyene. Bare for å gå på et skjær i innseilinga til Stanley. Etter mange år som flytende varehus slet hun seg og havnet på stranda der hun ligger nå.

I dag er den største inntektskilden akkar. Falklenderne selv vil ikke ha noe med sjømat å gjøre; de verken fisker, prosesserer eller spiser den. Men lisensinntekter vil de selvfølgelig gjerne ha. Opprettelsen av fiskerisone rundt øyene i 1986 har omgjort Falklandsøyene fra et fattig til et av verdens rikeste land. Forandringene som har skjedd siden da har vært enorme. Vår generasjon her vokste opp på samme måten som våre besteforeldre forteller om fra "gamle dager". Ute i camp føles det som om tiden har stått stille. Mange gårder har fremdeles ikke veiforbindelse, og når generatoren skrus av etter noen timers tjeneste på kvelden er det både mørkt og velsignet stille. Men tungvint for innbyggerne som klarer seg uten fryseboks, og ofte fremdeles varmer hus og lager mat med torvfyrt ovn. TV og digital telefon er nyheter, og mobiltelefonen er velsignet fraværende (skjønner dere nå hvorfor jeg trives så godt her?). Dagens Stanley er en energisk småby med vanvittig byggeaktivitet og et forbausende stort trafikkproblem (tatt i betraktning at det bare bor 1800 mennesker her). Moderniseringa har dog ikke tatt helt overhånd. Folk dyrker sine egne grønnsaker, sauer og høns titter ut fra hagene, og politiet må stadig rykke ut for å fange hester på avveie...

Men vi er ikke blitt helt landkrabber. En av de viktigste grunnene til at vi trives så godt er at det er fantastisk fint å seile her. Falklandsøyene består av 700 store og små øyer, og kysten er smekkfull av flotte ankerplasser. Været er dominert av vind, vind og atter vind. Det blåser i snitt storm fire dager i måneden, og det er få dager vinden ikke når opp i kuling styrke. Dette høres kanskje litt i overkant ut, men mye av seilinga foregår mellom øyene slik at det kan være flatt vann selv om vinden hyler i riggen. En behagelig overgang fra de slitsomme havdønningene som har fulgt oss nedover nesten hele kysten av Sør-Amerika. De dagene det er meldt riktig mye vind gjemmer vi oss i ei god havn, legger ut et ekstra anker og gjør noe annet enn å seile. For eksempel går en tur. Vinden gjør at det knapt finnes trær på Falklandsøyene (og heller ikke stikkende insekter.. hurra!). Med høyeste fjelltopp på litt over 700 meter er det ikke store utflukten som skal til før vi har utsikt over hele verden.

Men det mest fascinerende med seilinga her er dyrelivet. Falklandsøyene ligger på 51 grader sør, og har mange arter til felles med de andre mer utilgjengelige øyene i det sagnomsuste Sørishavet. På sommeren kommer det titusener av pingviner inn fra havet. En dag er det tomt i kolonien, neste dagen er det noen få pingviner på plass, og plutselig er det tusener som vralter frem og tilbake i en jevn strøm. Bygger reir, krangler med naboen som stjeler reirmateriale, pjusker fjærene til partneren, eller roper "her er jeg". Et vanvittig spetakkel. Min favorittpingvin er "rockhopperen", beskrevet som pingvinverdenens pitbull terrier. En hissig liten fyr med knallrøde øyne, punkfrisyre og gule dusker over øyet. De foretrekker de mest eksponerte klippene til reirsted, og må på et eller annet vis komme seg fra de digre bølgene og inn på land. Deretter må de hoppe seg inn til kolonien, bruke nebb og klør til å klatre over steiner som er mye høyere enn dem selv, for tilslutt å forsere illsinte naboer på veien inn til reiret. Ikke noe enkelt liv, men veldig underholdende for meg som kan glane på dem i timevis.

Det samme gjelder albatrossene som ofte deler kolonier med rockhoppere. Digre fugler med vingespenn på samme størrelse som bredden til Ægir. Veldig elegante når de svever over oss ute på havet. Ikke fullt så elegante når de kræsjlander og prøver å administrere svømmeføttene sine den ene gangen i året de befinner seg på landjorda. I sjøen myldrer det av sel, sjøløver og hval. En sommerdag på Falklandsøyene; sol, knall turkis sjø med skum som blåses av bølgetoppene, stormfokk og ti svart-hvite delfiner som surfer i bølgene rundt båten. Etterfulgt av en kveld for anker utenfor ei kritthvit sandstrand full av gryntende elefantsel. Lekende sjøløver rundt Ægir og pingviner som kaller fra land. Jeg sier ikke mer.

Vi blir her til september/oktober. Så du kan enda komme på besøk! Eller sende krabbeoppskrifter til oss på adresse:


co/Andrez Short
PO box 7,
Stanley,
Falkland Islands,
via England


Høsthilsen fra Anna, Kjetil, Ægir og Sleipner

PS; Beklager at det har tatt så lang tid å få ut dette reisebrevet. Jeg har vært en tur på Sør Georgia....