Ægir på tur

(Framme i Puerto Williams, Sør Chile)

Den 14/12-03 rundet vi Kapp-Horn! Loggen viste 12733 nautiske mil siden vi nullstilte den i Tromsø! Alt er vel ombord. I frisk bris fra sør krysset vi oss til enden av Atlanterhavet, stakk ut på skjøtene og falt av nordover i Stillehavet. Vi klarte akkurat å komme over 56 grader sør, og lengre sør kommer vel neppe Ægir.

I seilskutetiden var dette et fryktet farvann. Båter kunne sloss i ukesvis for å komme seg fra øst til vest. Mange skuter har mistet mast eller forlist, og tusenvis av sjøfolk har sin grav her. Hva vi gjør kan vel ikke sammenlignes når vi har motor, GPS, gode værmeldinger, moderne seil osv. (noen vil til og med kalle det juks). Men været har ikke forandret seg, og det er tross alt Kapp Horn. Så det var ikke fritt for at vi følte en høytidelig stemning ombord.

Det er godt å være underveis igjen. Vi har vært et og et halvt år på Falklandsøyene; jobbet og seilt omkring. Trivdes godt, men hadde vært der så lenge at vi enten måtte begynne å røre på oss igjen, eller bosette oss. Trist å si farvel, men slik er nå seilerlivet.

I forrige reisebrev skrev Anna at hun akkurat var kommet tilbake fra Sør-Georgia. Hun truet og ba, brukte kvinnelist og bakte kaker for at vi skulle seile med Ægir til Sør-Georgia. (I det siste har jeg også hørt noe mumling om Antarktis). Men jeg synes det er litt i overkant av hva vi skal utsette oss og Ægir for. Så når Jerome Poncet skulle dra med sin 64 fots stål charterbåt "Golden Fleece" til den forgjettede øya for å hente 16 reinsdyrkalver, meldte hun seg som mannskap. Slik ble det da. Ti franske seilere/turister, en engelsk veterinær og en norsk/hollandsk seiler (Anna) dro i begynnelsen av februar og kom tilbake i begynnelsen av mars. Sjøsyke, men med båten full av reinsdyr. De hadde hatt en kjempefin tur; pent vær hele tiden og en flott øy med et utrolig dyreliv og mye norsk historie. Jeg var/er lysegrønn av misunnelse. Tilbakefarten, som ville vært det største problemet for oss, hadde gått helt greit. Men dagen etter at de kom tilbake blåste det 40 knop fra vest. Og med Ægir, som er en saktere båt, ville vi helt sikkert ha møtt det ute på åpne havet.

Jeg dro et par måneder senere til Argentina; tilbake til Puerto Deseado som mannskap på "Alpha Carinae". Da hadde vi 40 knop på nasen, og brukte åtte dager på en tur som "normalt" skal ta fire. Vi dro dit fordi Andrez (eieren av A-car) skulle kjøpe hesteutstyr. Etter en uke hadde vi tømt regionen for hesteutstyr (og vin) og kunne sette seil igjen. På tilbakefarten fikk vi enda mer vind og nå måtte alle seil ned, og drivankeret ut. Det er litt skremmende når en hører og ser en kjempebølge komme. Horisonten forsvinner og en er sikker på at denne skal bryte over oss og senke skuta med mann og mus. Men hva skjer? Båten løfter seg så fint og bølgen bare suser videre.

I neste øyeblikk kommer det ei bittelita båre og bløtlegger oss fullstendig. Men A-car er en trygg båt og etterhvert ga den redselen jeg hadde seg. Jeg synes faktisk det var ganske stilig med all denne vinden når jeg vet at båten tåler det. Fuglene her ute, albatrosser, petreller og storm-svaler, ser heller ikke ut til å ha det så verst. De bare suser fra en bølgetopp til den andre uten et vingeslag. Fascinerende!

Vel, jeg fikk meg jobb som krabbefisker på Falklandsøyene. Utrustet med en 24 fots sjark ble jeg bedt om å fiske så ofte og så mye som jeg ville. Dette skjedde aldri. Fabrikken kunne ikke ta imot all fangsten, og det er begrenset hvor mye krabber 2500 personer i Stanley klarer å spise. Så det endte opp med at jeg og en annen dro ut en gang i uka og løftet de 50-60 teinene. Jeg likte fiskinga godt. Synd jeg ikke kunne gjøre det oftere. Krabbene smaker skikkelig godt også! Jeg gjorde også forskjellig annet arbeide for bedriften; fisket "mullet", skar filet og samlet og sorterte blåskjell og østers. Fabrikkarbeidet var ganske kjedelig, men det hjalp nå litt på reisekassa.

I slutten av oktober kom Wim (far Vader) på to ukers besøk til oss. Han skulle studere forskjellige amfipoder, blant annet de som lever på krabbene jeg fisket. Det var fint med besøk, vi kjørte, seilte, og fløy rundt omkring for å vise han "øyene våre". Og det var en suksess. Seilinga likte han derimot ikke noe særlig.

Så var det klart for at vi skulle dra fra Stanley. Dagen etter en brukbar fest den 14. november kastet vi loss i tykk tåke. Vi slapp anker etter en halv time, så snart vi ikke kunne se lysene fra Stanley lengre. Neste dag var også en kort etappe, og her ble vi sittende værfast i fem dager. Men vi kom oss tilslutt vestover ei natt, og ankret opp rett ved siden av North-West Passage (en kronglete passasje med mye strøm i). Nei, nå skal du høre:

Jeg gikk fram på fordekket for å pumpe opp gummijolla. Halvveis i jobben trengte jeg ei tang og gikk tilbake for å hente denne. Plutselig hørte vi et plask; jolla var blåst på sjøen! "Bugger!" I den sterke vinden (30 knop+) fikk den bra fart mot et skjær i North-West passasjen noen hundre meter unna. Og fikk vi ikke tak i den før den rak ut passasjen eller på skjæret var vi jolleløse. Med all kjetting og to ankre ute var det ikke tid til å løfte disse. Jeg knyttet en fender i enden av ankertauet og slapp oss løs, og Anna fulgte opp med straks å kjøre hele sulamitten i propellen. "Bugger bugger bugger! Bugger!!"

Der satt vi da, godt ankret etter propellen, mens jolla forsvant. Vi kuttet ankertauet, heiste det første forseilet vi fant og seilte etter den. Heldigvis ble jolla bremset av at den pontongen som det ikke var luft i, ble fylt med vann. Dermed fikk vi tak i jolla. Men den var så tung at den bremset farten vår ned til en knop. Så nå rak både vi og jolla mot skjæret i passasjen (uten anker ombord).

Men miraklenes tid er ikke forbi. På et eller annet vis rakk vi å få opp litt av storseilet og jibbe, slik at vi kunne seile oss tilbake til ankertauet. Og vi klarte til og med å få tak i det. Resten av dagen gikk med til å snorkle for å skjære ankertauspagetti av propellen. At alt gikk bra var vel mer flaks enn forstand.

Vi kom oss videre til West Point Island hvor vi ble sittende værfast i nye fire dager. Her fikk de inn to cruise-skip en dag, og vi sto på kjøkkenet og hjalp til med å vaske kopper og prate med turistene. Plutselig hørte vi på klingende tromsøværing:" E de dåkker som e fra Tromsø?". Jørn var tur-leder på Polar-Star, en båt som går rundt Svalbard i den norlige sommeren. Han tok oss ombord og viste oss flere nordmenn (ingen flere nordlendinger, dessverre). Hyggelig og artig og slippe å prate engelsk eller brokete spansk. Han viste oss også et bilde han hadde tatt noen dager før hjemme i Tromsø; nordlys og klarvær og litt snø på bakken. Hjemlengselen var til å ta og føle på. Dessverre måtte de dra videre etter noen timer.

Vi har hele tiden vi har vært på Falklandsøyene hatt ønske om å seile til "The Jasons"; de ytterste øyene av dem alle. Området er et naturreservat, og skulle visstnok ha et fantastisk dyreliv. Å komme seg dit er ikke helt enkelt, fordi det er flere passasjer en skal gjennom, med mye strøm i (opptil 12 knop). Når en får strøm mot vind kan det bli mer spennende enn du ønsker. På ei brukbar værmelding dristet vi oss ut dit. Alt gikk flott, selv om vi nok kunne ha beregnet tidevannet en smule bedre i det siste innløpet. Med alle seil oppe og full fart på motoren, hadde vi ti knop gjennom vannet, men flyttet oss såvidt framover. Men turen var likevel verdt strevet! Jeg har aldri sett så mange fugler på et sted. Steeple Jason er verdens største albatrosskoloni med 300 000 albatrosspar, og sikkert hundretusenvis av andre fugler. Når de kommer hjem om kvelden kan man nesten ikke se himmelen for bare fugler.

Vi er her så lenge vinden holder seg i sør-vest. Når den begynner å dreie setter vi kursen mot Sør-Amerika. Isla de los Estados (Staten Island) er vårt første stoppested; trær, høye fjell med snø på og fossefall er et syn vi ikke har sett på lenge. Utrolig stor forskjell fra Falklandsøyene selv om det bare er et par dagers seiling mellom dem. Vi blir også sittende her og vente på været før vi seiler gjennom Le Maire stredet og Beagle kanalen til Puerto Williams.

Puerto Williams reklamerer med å være verdens sørligste by. Men å kalle det en by er vel å overdrive. Chilensk marinebase er vel mere sant. Det meste er drevet av marinen og "byen" er lite tiltalende. Området omkring er derimot veldig flott. å seile Beagle kanalen ligner på en prikk på seiling inn Ullsfjorden en dag det blåser. Med snøkledde Lyngsalper til babord, og de litt rundere og lavere fjellene på Sjursnes-siden på styrbord. Virkelig flott må jeg si. Virkelig flott. Hvorfor vi må seile rundt halve kloden for å se det er et annet spørsmål.

Planen videre er å seile nord de chilenske kanalene og ende opp i Puerto Mont rundt påsketider. Naboen vår her, en fransk seiler som har seilt kanalene flere ganger både mot nord og mot sør, sier at å seile sørover er fint, å seile nordover er grusomt, bare grusomt. Så vi er litt spente på hvordan vi takler fire måneder med motvind.

Neste adresse (fram til påske) er:

Kjetil y Anna
Velero "ÆGIR"
MARINA OXXEAN
CAMINO CHINQUIHUE
PUERTO MONT
CHILE


Så må vi si at vi blir ikke å ha tilgang på internett de neste 3-4 måneder, så ikke send oss bilder eller andre attachments. De fyller opp og sperrer hotmailkontoen. (Bare tekst går fint).

God Jul og Godt nytt år!

Anna og Kjetil