Ægir på tur

Framme på Isla Robinson Crusoe, Juan Fernandez øyene, Chile

Se vår reiserute i Chile ved å gå til siden http://shiptrak.org/ og skriv inn mitt falklands kallesignal: VP8DES

"Å seile disse chilenske kanalene var din idiotiske ide." Vi sitter værfast på fjerde dagen og det regner konstant. Jeg er værsyk og lei. Det hjelper ikke så mye at det også var min ide å dra hit. Det har regnet nesten konstant siden vi forlot Pt Williams for en måned siden. Vi har beveget oss 250 nm, en distanse som med god vind ville tatt oss to døgn. Vi kunne gjort noe, for eksempel gått en tur eller fisket, men i dette været får det bare være. Vi sitter istedenfor inni nøtteskallet vårt og leser seilbøker om stillehavsatoller. Vi håper at det i morgen skal gå å seile litt.

Vi kommer oss opp tidlig (tro det den som vil) og det ser ikke så ille ut. Så vi gjør et forsøk. Når jeg kler på meg de våte seilklærne lukter det mugg. Alt lukter mugg. Vi kunne ha vasket dem, det er sannelig nok vann, men vi ville aldri fått dem tørr igjen. Jeg ror rundt og slipper løs de fire 50 meter lange landtauene vi har til trær rundt båten, mens Anna kveiler de opp. Begge ankrene må heises og stues vekk, og jolla må tømmes for luft og sikres. Før vi kommer oss avgårde har det gått halvannen time; dyrebar tid fordi det blåser minst om morgenen.

Dagens mål er å seile 25 nautiske mil, så det er bare å komme seg avgårde. Vi bruker motoren en time før vinden kommer for alvor. Vi benytter tiden på å spise frokost på skift. Når de første rossene kommer setter vi optimistisk kryssfokk og dobbeltrevet storseil. I regnskurene må vi ta ned fokka og bruke motoren. Vi har nesten ingen sikt. De chilenske kanalene skal visstnok være verdens vakreste skjærgård, men når skyene er i høyde med mastetoppen ser vi fint lite til den.

Når skurene er over må fokka opp igjen. Det går på et vis helt til rossene begynner å legge båten så langt at vinduene er under vann. Vi skifter til stormfokk og en liten flik av storseilet. Nå går det sakte og hvis vi skal komme fram for mørket kommer må vi bruke motoren også. Vi kommer fram i 8 tida på kvelden og slipper igjen to ankre. Jeg ror ut landtauene mens Anna lager middag. Forhåpentligvis blir det seiling i morgen også; å sitte dagesvis inni båten er ikke artig!

Sånn var en typisk dag sør i Chile. Ikke alt var skitt heller, vi hadde hele to dager med fint vær! Begge dagene seilte vi innom isbreer som kalver uti kanalene. Vi kjører Ægir så langt inn til isen som vi tørr og tar bilder fra alle vinkler. Vi hadde også en flokk 8-10 "humpback" hvaler lekende utenfor båten vår i 14 timer, noe som var helt uforglemmelig.

De få folkene vi møter her ute er fiskere. I små åpne båter er de borte fra sivilasjonen i ukesvis, og er like pratesyke som vi er. Jeg har hatt mange uforståelige diskusjoner (på norsk) om hvor mange angler på en line, hva vi fisker i Norge, og hvordan været blir i morgen. Neste dag, når vi synes været er alt for dårlig til å seile, fyller de opp linestampene sine og er ute på sjøen hele dagen. På kvelden sitter jeg i det fryktelig illeluktende teltet deres og drikker mate, og har kanskje med meg en fisk fra dem tilbake til middag.

Som dere skjonner kom vi oss nordover sakte men sikkert. Vi seilte inn til Pt Natales som ligger på østsiden av Andesfjellene, så der var det litt sol. Byen er kanskje mest kjent som utgangspunkt for "Torres del paine", et nesten uvirkelig fjellområde med fjell som er loddrette på alle kanter. Vi drar ikke inn til fjellene, men seiler opp en fjord hvor en har bedre utsyn.

Etter halvannen måned, når jeg er sikker på at jeg kommer til å gå opp i liminga på grunn av alt regnet, stopper det plutselig. Helt plutselig. Vi kan ikke tro det er sant, det er lette sydlige vinder og SOL. Vi henter fram spinnakeren som ikke har vært brukt på et år og seiler som noen tullinger for å benytte godværet. Men det varer og varer. Vi er fremdeles over 50 grader sør så dette er helt uvanlig. Det gråe landskapet forvandles til noe av det vakreste vi har sett (forutenom Ullsfjorden). Den patagonske iskalotten på rundt 3-4000 m glinser øst for oss og vi har all denne villmarken for oss selv. Etterhvert blir vannet i ankringsplassene så varmt at vi bader fra båten. Nå finnes det ikke noe flottere sted enn de chilenske kanalene.

Fra Puerto Montt drar vi på "ferietur" til Dubai for å se Annabror Jan gifte seg, og for å møte resten av familien Vader. Kjempeflott!!!!

Nå er vi altså på Robinson Crusoe øya etter å ha brukt fem dager i medvind hit. Den "virkelige" Robinson C het Alexander Selkirk og ba om å bli satt i land her ettersom han mente at det skipet han seilte på ikke var sjødyktig nok til å tåle turen tilbake til Skottland. Han fikk rett, skipet sank etter noen hundre mil, men Selkirk måtte være her i fire år før et annet skip kom og reddet han. Han levde på hva naturen gav han; geiter, fugler og fisk. Dette er antakelig ideen til Daniel Defoes berømte roman om Robinson Crusoe. Hvor figuren Fredag kommer fra er litt mer usikkert, men det har også vært indianerslaver som ble satt på land her for å jakte geit, og ikke ble plukket opp av skipene sine igjen.

I dag er øya også kjent for sitt hummerfiske. Juan Fernandez hummeren er hvistnok den beste hummeren i verden, og de blir flydd levende til markedet i Europa.

Sjørøverskatt?

Den beste historien er at det kanskje finnes en ordentlig sjørøverskatt her. Skatten, bestående av 90 tonn gull, ble begravet her for mange hundre år siden, og skal i følge gamle skipspapirer fortsatt være på øya. En amerikansk mangemillionær så et program på TV om dette for noen år siden, og sa til seg selv at han skulle finne denne skatten. Hittil har han letet i fem år. De har funnet kanoner, kinesisk porselen, uniformsknapper og leirpiper, men ingen sjørøverskatt. Ti mann graver ti timer for dagen seks dager i uka, alt betalt av amerikaneren. Et spor leder til et brev som ligger begravet en annen plass i verden, som igjen sier at mellom den gule steinen i skorpionens munn og utkikkspunktet ligger skatten. Så er det bare å finne den gule steinen....eller utkikspunktet.....eller skorpionen....

Dette er den perfekt guttedrømmen, det samme som vi gjorde som unger; tegnet skattekart, brente dem i hjørnene og griste dem til med gjørme osv.... Mange mener at mannen har en skrue løs, men jeg syns nå at det finnes mange andre mye verre måter å bruke penger på enn å leve ut drømmen sin! Han holder dessuten øya med noen arbeidsplasser, og hvis han finner skatten går 90 prosent av verdiene til Chile.

Vi skal seile videre om noen dager. En laaaang seiltur til Fransk Polynesia. Vi regner med å være en måned på havet hvis vi ikke kan stoppe på Påskeøya eller Pitcairn. Det er 3000 nautiske mil til Iles Gambier. Den lengste seilturen vi har hatt til nå var på 1200. Forhåpenligvis vil det bli varmere, og vi vil kanskje også bli kvitt litt sjøsyke på denne lange turen. Fra Gambier skal vi seile oss gjennom Sør Stillehavet og forhåpentligvis ankomme New Zealand i november. Kom gjerne på besøk til en stillehavsatoll, eller send et brev til :


S/Y "Ægir"
Royal Norwegian Consulate
P.O. Box 2364
Shortland Street
Auckland
New Zealand


Hilsen Anna og Kjetil