Ægir på tur

Jeg ser den komme mot meg, skrekkslagen snur jeg meg i vannet for å prøve å spenne det 2-3 meter lange monsteret bort. Aldri har jeg følt meg så hjelpeløs som nå. Haien gjør ikke noe tegn til å forandre retning, så jeg trekker bena godt til meg slik at jeg kan spenne med det jeg er god for. Skitt, jeg har svømmeføttene på så kraften er ikke så bra. Selvom dette er bare et sekund av mitt liv husker jeg det som en evighet. Haien kommer mot meg med kjeften litt åpen. Jeg spenner ifra når den er innenfor rekkevidde... og unslipper. Den stryker forbi meg og gjør seg klar igjen.

(I bildet vises skaden haien kan gjøre. Denne tunfisken dro vi opp en annen plass i stillehavet. Jeg hadde først kjent at det var liv på snøret.)

Vi ligger på Minerva reef og venter på det rette været for å seile til New Zealand. Det er et halvt år siden vi forlot de chilenske øyene Robinson Crusoe, og vi skal nå bare seile disse sju dagene så er vi gjennom Stillehavet. Anna er tre måneder gravid og sover 48 timer i døgnet, så det er bare tilfeldig at hun er på dekk og oppdager min hysteriske opptreden i vannet. Hun skjonner straks hva som skjer, men siden jolla ikke er pumpet opp ennå er det lite hun kan gjore. En av de andre tingene jeg har hørt om hai er at en skal oppfore seg rolig og behersket i møtet med dem, for ikke å vise frykt! Den som har funnet ut det kan ikke ha prøvd å vært i vannet med en etter seg. Jeg puster og plasker som en tulling for å komme meg de 50-60 metrene bort til Ægir. Jeg snur meg stadig vekk og haien er fremdeles der og holder øye med meg samtidig som den svommer i åttetallsformasjon mot meg. (Er det ikke det den gjor før den angriper?)

Det er også langt til hjelp hvis jeg skulle bli angrepet. Minerva revet er et merkelig naturfenomen der det ikke er noe land, men korall-revet stkker opp ved lavvann, så vi er ankret opp midt ute i stillhavet uten land rundt oss. Vi får ettervert høre at disse "grey tipped reef sharks" er berømte for dette revet, og hadde jeg visst det ville jeg latt være å sjekke ankeret. Men jeg kommer meg ettter en liten evighet opp i hjemmet vårt og kan endelig puste ordentlig igjen. Vi ligger på revet i ti dager, og jeg tør etterhvert å stikke hodet uti for å se etter hummer, men tanken på denne "min" hai gjør dykkertuerne korte. Vi får også en hai på kroken en dag når vi fisker. Heldigvis slet den av det tykke snøret, men vi hadde den rett under overflaten ved siden av båten og visste ikke helt hva vi skulle gjøre med dette monsteret.

38 dagers seilas

Stillehavet ja. Det ble kalt det av Ferdinand Magellan på den første jordomseiling noensinne, og siden vi fulgte hannes rute fikk vi også store porsjoner med stilla. Vi brukte 38! dager, jeg skriver trettiåtte! dager fra Juan-Fernandez til Gambier i fransk polynesia og det er laaang tid på to kvadratmeter. På dette havstrekket er det alltid dønninger fra stormene lengere sør. Som oftest er det lange dønninger som en merker lite til så lenge det er vind. Men når en har 7 meters dønninger og ingen vind for å holde båten til en side kan jeg love at det ruller bra. Så hva gjør vi da? Med diselkapasitet på 3 dager er motoren mest til symbolsk hjelp på så lange strekk. Vi har prøvd med spinnaker som har endt opp i et inponerende antall tvinninger rundt forstaget. Så har vi prøvd å sette to spredde forseil, men også det resulterer i slamring og slag i riggen. Så ofte har vi bare tatt ned seilene og ventet og ventet. Vi leser boker, leksikon, blader av alle slag og jeg har etterhvert blitt ganske god til å finne ut hvor vi er med hjelp av sekstant og tabeller.

1/6 av jordomkretsen

For overhodet å finne noe vind måtte vi langt nord for den direkte ruten til Gambier. Dermed fikk vi ikke besøkt påskeøya som vi hadde gledet oss mye til. Men trass i disse frustrasjonene synes jeg noe av det mest facinerende ved langturseiling er at en kan bevege seg så lange strekk i en fart som tilsvareer kjapp gange. Følelsen av å tilbakelegge en stor del av jorkloden kjennes på kroppen. På dette strekket seilte vi gjennom seks tidssoner og beveget oss fra den kalde humboltstrommen til tropiske temperaturer.

50-60 knops vind

Ei natt ble vi tatt på senga. Vi hadde ligget i vindstilla på dagesvis og ventet på vind og latt ting ligge usikret inni båten. Tepper, klær, støvler blader osv lå fint plassert som i en vanlig stue. Vi hadde radiokontakt med Kaylie som 1000 nautiske lengere fremme og de kunne raportere om en front som passerte over dem. Jeg hørte de sa over 15 knop og Anna hørte de si over 50. Det var over 50. Vi hadde heller ikke lenset båten på lenge og det lå litt diesel i kjolen og flot.

Når disse vel 50 knop ble sluppet ut av en sekk hev jeg den store genoaen nedunder og satte stormfokka. Dette er sinnsykt mye vind. Det er umulig å se framover på grunn av sprøyten og alt er kaos. Jeg jobbet vel en halvtime på dekk. Når jeg da kom ned lå alt og fløt i disel. Jeg ble sjøsyk bare ved synet, men hva hjelper det. Vi kunne ikke ha det slik, så jeg måtte ned på kne og prøve og tørke opp dette sølet. Fram med zalo flaska og vannet. Og den som har prøvd noe sånt som dette vet at en er bare dømt til å bli sjosyk. Jeg har vel ikke verken før eller siden vært så dårlig som etter denne seansen. Fronten passerte og etter etpar timer var vi nede i 35 knop og kunne slippe den verste frykten. Vi tror ikke vi gjør ikke den feilen igjen. Nå lenses det ofte, og båten blir gjort klar for natta.

Gambier i franks polynesia.

Å komme fram til Gambier var ubeskrivelig herlig. Våre svenske venner på "Kaylie"som vi møtte i Chile, tok i mot oss med frokost inkludert champagne og rom. Et fint gjensyn, og vi hadde ingen hast med å dra fra de vakre Gambier øyene. Etter et par dager kom det også en liten (litt større enn vår) båt med norsk flagg. Solid fra Stavanger med Moten og Lena ombord. Sammen med dem dro vi på fjellturer, dykket etter perler, og besøkte flotte hvite strender. Vi utforsket også kokosnøttenes mange mysterier. Hvilke er fulle av kokos, hvilke er tomme, hvilke er drikkenøtter, hvilke er gjæret og hvilke er markspist. Jeg har etter sju måneder i stillehavet blitt ganske god til å klatre i palmene og finne de rette nøttene. Men iI denne spede begynnelsen brukte vi mange timer på å dunke uegnede kokosnotter mot uegnede steiner. Anna og Lena visste at kokosnottolje skulle våre veldig bra for huden, og smurte seg inn med kokosolje lignende masse. Sikkert bra for huden, men de luktet harsk kokos i lange tider etterpå og har vel aldri prøvd dette etterpå.

"Solid" dro vidre noen dager før oss. Avtalen var at vi skulle møtes på neste øy, men slik skulle det ikke gå. To dager ut mistet de masta overbord!! Etter et dramatisk døgn klarte de heldigvis å få masta ombord igjen og gå for motor tilbake til Gambier. Å miste masta er naturlig nok noe av det verste som kan skje en seilbåt, spesielt langt fra sivilisasjonen. Vi hadde desverre forlatt øyene da de kom tilbake men alle andre langturseilere var veldig hjelpsomme så de fikk masta opp igjen og kunne fortsette jordomseilinga.

Les deres historie på hjemmesida http://www.geocities.com/mortebjo1/

Sydhavsparadis

Vi fant vårt sydhavsparadis i en ubebodd atoll i tuamotus-gruppen. Og denne plassen ser vi fremdeles tilbake på som den fineste tiden i stillehavet. Urørte atoller som dette er det ikke mange igjen av i verden og de er heldigvis vanskelig å komme til uten båt. Flotte dykkerforhold, enormt lange strender, hummerfagst på revet om natta og et hav av tid...

Trangen til å dra videre meldte seg etterhvert og vi gjør et nødvendig stopp for å fylle opp båten på Tahiti før vi seiler en "kort" seiltur på skarve ti dager til Niue, og derfra til Tonga. Niue er verdens minste stat, og ei flott øy med veldig hyggelige innbyggere. De høye klippene som omkranser ankerplassen gir god beskyttelse mot den østlige passatvinden som vanligvis blåser. Men vi har uflaks. Ikke før vi har sluppet ankeret før værmeldinga begynner å snakke om et lavtrykk i anmarsj. I de vestlige vindene som da vil dannes er ankerplassen en dødsfelle. Vi har ikke noe annet valg enn å stikke til sjøs. Å være ut på havet i uvær er ille. Å forlate en ankerplass for å gå ut i et uvær føles helt naturstridig, og sjøene vi treffer etterhvert er de styggeste vi har hatt til nå. Cocpiten ble fylt flere ganger og alle CDer og bøker som har vært trygt plassert i kartborshylla til styrbord, ble slengt ned i en saltvannspøl på babord. Det skummleste var at vi holdt på å bli rendt ned av en annen seilbåt. I uværet hadde vi problemer med sikten, og Anna var akkurat på tur ned da hun et øyeblikk så ei mast imellom to bølgetopper. "En seilbåt på vei mot oss, og ikke langt unna heller!!" Vi ropte de opp på VHFen og etter flere forsøk kommer en søvnig amerikaner opp og sier at det er dårlig sikt hvor de er...så derfor holder de ikke utkikk!!..

Vi fikk ikke mer tillit til dette mannskapet da vi lå på en ankerplass på Tonga og akkurat denne båten kom mot oss igjen. Men denne gangen var det et tydelig korallhode mellom dem og oss. "Det er ikke mulig...de må da se det..." Men nei, i full fart setter de den 50 fots store luksusbåten trygt oppå korallhodet. Heldigvis for dem fløt de av med neste flo. Vi møtte den amerikanske eieren på land mens mannskapet prøvde å få av båten, og han var ikke særlig bli....

Gravid...

På Tonga oppdaget vi også noe som for alltid vil forandre seilturen og livene våre: Anna var gravid. Hva nå tenkte vi. Skulle vi fortsette seilturen og stoppe for å føde ungen en eller annen plass, eller skulle vi selge båten og dra hjem til A4-livet. Vi hadde vært ute og seilt i nesten fire år, og ofte savnet venner, familie og Ullsfjordens flotte åsyn, så vi har hatt god lyst til å reise hjem "på ferie". Samtidig hadde vi fortsatt lyst til å seile videre. Det er fremdeles mange uoppdagede plasser og mennesker vi ikke har møtt. Og gleden ved å komme seilende til et nytt land eller en ny havn er fremdeles like stor som da vi første gang seilte over nordsjøen og kom til et nytt land.

Valget ble gjort automatisk fordi Anna fikk noe ryggproblemer og helseforsikringsselskapet sendte henne hjem. Jeg satte båten på land i Whangarei i NZ og kom hjem en dag i slutten av januar.

Vår lille helt ble født den 10 juni. Jordmora sa noen minutter etter han var født at "det er mye pappa her", og jeg er stolt av og glad i den lille. Sigurd er en aktiv liten krabat som vokser fort. Vi kan se forandringer på han nesten daglig. Vi har ikke spikret planene for framtiden, vi må se hvordan ryggen til anna oppfører seg, og hvordan vi ser på å ha Sigurd ombord, men vi har lyst til å fortsette å seile.

Hilsen Ægir