Ægir på tur

Bakgrunn

Kjetil Slettnes (30), fra Sjursnes, har i lag med kjæresten Anna, fra Tromsø, lagt ut på sin livs seiltur. I Ægir, en 9,5 meters seilbåt seilte de 15. juni 2001 ut fra Tromsø. De har ikke noen faste planer om når de kommer tilbake eller hvor de skal seile. Her er Kjetils fortelling.

Anna

"Hvis du sier ja og blir med så drar vi på jordomseiling om to år" sa jeg. Jeg og Anna satt på "Tromsø jernbanestasjon", pratet om seiling og hadde begge drukket et par halvlitere (for mye). Dagen etter håpet jeg hun hadde glemt det jeg sa. Selv om jeg har pratet om jordomseiling i mange år, kjøper alt som har med emmnet å gjøre, skal nå gjøre alvor av planene en gang (tror jeg), mente jeg det ikke så alvorlig. Men hun hadde ikke glemt det, nei. Hun syntes dette var en kjempe-ide og hadde allerede funnet ut hvor stor båten skulle være, 45 fot pluss, og begynte straks å lese bruktbåtannonser. Jeg måtte bare smile og late som jeg mente dette ennå.

Ægir

Det gikk som sjefen ville, båten ble riktignok ikke 45 fot, den ble 32. Vi fant henne på skattøra, hun hadde sunket p.g.a. store snømengder den store snøvinteren i 97. Siden var det gjort veldig lite med henne. Veldig bra for oss fordi vi fikk båten billig. Vi fikk motoren i pappkasser, satte den sammen og seilte med noe besvær inn til Sjursnes hvor jeg er fra. Vi satte nydøpte "Ægir" i hagen til foreldrene mine og jobbet døgnet rundt med henne. Alt ble plukket fra hverandre, sjekket og reparert. Når vi fortalte dem at i dette nøtteskallet skal vi erobre verden, svarte de: "Er det ikke fint å seile her? Men snille deg, da kommer vi til å være bekymmret hele tiden. Hvor lenge skal dere være borte?" Året etter sto slekt og venner på gjestehavna i Tromsø for å ta farvel med oss. Med lykkeønskninger, formaninger og kanelsnurrer fra mor dro vi ut i den store verden. Ferden gikk strålende i 3 minutter da motoren kokte rett sør for sør-jetten. Heldigvis var vi ute av synet til dem på kaia, så vi heiste seil og fortsatte sørover. Og det har vi gjort siden; heist seil og fortsatt sørover. Vi befinner oss nå, halvannet år og 10.000 nautiske mil etter vi dro, på Falklandsøyene. Dette er omtrent så langt sør en kan seile uten å seile til sydpolen.

En ny plan

At vi skulle seile hit var ikke meningen etter "kjøkkenbordsplanene", vi skulle egentlig til karibien. Mens vi satt hjemme i Tromsø var tropiske farvann veldig forlokkende. Men etterhvert som vi kom sørover ble det varmere og varmere, mens flere og flere båter skulle akkurat samme vei pa akkurat samme tia på året som oss fordi de beste vindene er pa denne tia av året. Så når vi lå i lag med fem hundre andre båter i Las Palmas (Kanariøyene), bestemte vi oss for at dette vil vi ikke. Svetten rant og de 499 andre båtene partyet døgnet rundt. Den nye planen ble derfor å seile til Brasil, og derfra til Argentina, Falklandsøyene og Chile.

Atlanterhavskryssinga.

Folk flest synes at å krysse Atlanteren må være en stor utfordring. Dette trodde vi også når vi begynte å planlegge denne turen, men vi fant ut at dette er egentlig kjempeekelt. Når en kommer fra Norge og Tromsø er man godt utrustet med tanke på forskjellige værforhold. Vi heiste seilene ved Kapp Verde-øyene, og nesten bare ventet til vi var på den andre siden. Lange late dager med lesing fisking og soving. Det var ikke hver dag vi måtte justere på seilene heller. Etter 10 døgn sparket vi ut ankeret ved noen paradisøyer utenfor Brasil. Å seile rundt f.eks Kvaløya kan være mye større seilmessig utfordring enn å krysse atlanteren.

Brasil

Vi "landet" i juletider utenfor Jacare, en liten landsby nord-øst i Brasil. På supermarkeder og busser var julenissene i bar overkropp, og de kvinnelige nissene brukte minibikinier som får de norske (bikiniene) til å ligne på termodresser i forhold. Ikke så verst må jeg si. Brasilianerne er også veldig pratsomme. At vi ikke skjønner et kvekk av hva de sier, bryr de seg ikke noe om. Tegnspråk og ca. to ord brasiliansk er det som skal til. Vi blir etterhvert ganske gode i dette og kan ha lange "samtaler", og brasilianerne må være noen av de hyggeligste folkene i verden. Sakte men sikkert seilte vi nedover kysten og besøkte den ene landsbyen etter den andre. Besøkte et marked der folk kom ridene inn eller gikk på utforskningstur innover jungelen. Var og dykket på korallrev eller seilte regatta mot lokale fraktebåter. Karnevalet I Salvador var også imponerende. Men, seiling i tropene var varmt. Altfor varmt. Så vi prøvde å komme oss sørover, bort fra ekvator.

The roaring forties.

Vi startet de beryktede "roaring forties" med at Anna satt stormfokka og at jeg hang over rekka og kastet opp. Vi hadde en storm i ryggen med 50-60 knop i kastene. I begynnelsen vår det ikke så mye sjø, men etterhvert bygde bølgene seg høyere og høyere, og begynte å komme inn i båten. Jeg var sånn passe skremt og sånn passe sjøsyk, mannskapet (Anna) var heller ikke helt pigg, og på de neste tre dagene sleit vi med å spise noe som helst. Å få ned en kjeks var et større arbeide som kunne ta en times tid. Det beste som kan sies er at det var godt når det var over. Neste etappe var en kort tur på to døgn inn til Puerto Deseado. Her er sitat fra loggboka: Kl 0400 Fremme, etter en helvetes tur gjennnom en ny storm, mye strømsjø, mørkt, vindmølla som jeg tror fikk varige mén, veldig dårlig sikt slik at jeg såvidt så sjømerkene, hva f... betyr hvite sjømerker?, pisse blaut, KALD, visste ikke hvor vi skulle gå, holdt på å gå på et skjær, 5 knops strøm, lite disel på tanken..., kom vi endelig fram til Gipsy vertet og la oss utenpå en annen seilbåt. Men hvor lenge var Adam i paris? Kl 0800 Vi står på grunn. Anna vekker meg med at det står en fyr på kaia og sier at det ikke er nok vann der vi ligger, men det er for sent. Vi har allerede begynt å tippe framover. Vi springer rundt og sikrer Ægir med tau fra mastetoppen og bakover. Det er 5m tidevannsforskjell, og laveste vann er kl 11.00. Gutta på verftet sier at det er bare leire vi står på. De fikk heldigvis rett, men vi kunne med lavvann gå tørrskodd rundt båten. Mens vi lå i Puerto Deseado kom de første snøbygene, et sikkert tegn på at vi var for sent ute. Men vi syntes vi hadde brukt opp flaksen vår, og gikk å så på værmeldinger i nesten to uker før vi turte å gå ut på havet igjen. Vi skulle tross alt til Falklandsøyene som nesten er på breddegrad med Kapp Horn. Denne gangen gikk det godt. Selv om vi hadde mange byger med mye vind, ble det aldri noe særlig sjø å snakke om. Jeg var lettet og glad da vi endelig kom fram til Falklandsøyene uten å ha skadet oss eller båten.

Falklandsøyene

Det bor ca 2000 innbyggere ute i denne forblåste, steinrøysa uti havet. Og øyene er vel mest kjent for Falklandskrigen. TV-bildene for 20 år siden viste krig, fly og skip som ble skutt I stykker. Britiske og argentinske soldater som kjempet i gjørma midt på vinteren i snø og den evige sterke vinden. Og til slutt sårede eller døde unggutter. Ikke et godt inntrykk av hvordan det er i dag. Vi seilte inn til Stanley, hovedstaden i øygruppen. Når vi hadde fortøyet kom et par, Bob og Janet, ned til båten og lurte på om vi hadde noe klær vi ville vaske, om vi trengte hjelp til noe, og om vi ville spise et lammelår senere. De hadde sett en liten skandinavisk båt komme inn og heiv seg i bilen for å møte oss. Det var som å komme tilbake til gamle kjente. At vi aldri hadde sett dem før er ubetydlige detaljer her på falklandsøyene. Når vi seiler rundt på øyene, som er veldig skrint befolket, blir vi møtt med samme vennligeten. Stort sett alle som bor utenfor Stanley lever av sau, og bor på en gård veldig isolert fra omverdenen. De er ikke bortskjemt med besøk fra seilere og vi blir nesten uten unntak innvitert inn på en kopp engelsk te og småkaker, som skal holde praten gående. Ryktet går, slik det gjør på små plasser, og neste øy vi kommer til vet de allerede hvem vi er og hva vi bestiler her. Ny te, mer prat og kaker. Nå som det er midt på sommeren her, er også dyrelivet enormt. Flere titusen pingviner og albatrosser kommer inn fra Sørishavet for å legge egg. Sjøløver, pelsseler og elefantseler ligger på stranda, raper, fiser, sover, spiser pingviner og sloss. De er også kommet inn for å formere seg. Jeg har ikke vært noen plass der dyrelivet er så tydelig og inponerende som her. Vi liker oss faktisk så godt her at vi har endret planene enda en gang og blir her et år til. Vi har akkurat kjøpt oss en gammel Land Rover, slik som seg hør og bør, og jeg skal begynne å fiske krabber av alle ting. Den nye planen er å seile herifra i oktober til neste år, runde Kapp Horn, seile videre oppover den Chilenske skjærgården, og ut i Stillehavet. Etter det har vi ikke noen planer, en dag dukker vi kanskje opp igjen I Tromsø! Hilsen "Ægir."