Ægir på tur

"Falklandsøyene. Hvorfor ikke Falklandsøyene?" Vi sitter bøyd over Sør-Amerika kartet og leter etter et sted å tilbringe vinteren, da Kjetil får øye på arkipelagoen øst for Kapp Horn. "Det ligger bare litt utenfor den videre ruta vår til de chilenske kanalene." Er han blitt sprø eller? Jeg ser for meg TV-bilder fra Falklandskrigen i 1982; et goldt landskap med masse vind, sauer og ikke så mye annet. Det frister lite å bytte ut uruguayansk kultur, biff og rødvin med et mini-England lengst sør i Atlanteren. "Men språket gjør sikkert at det er lett å få seg en jobb der", mener Kjetil. Det argumentet er vanskelig å overse. Vi har brukt mye mer penger enn beregnet siden vi forlot Tromsø for et år siden. Hvis vi fortsetter på samme måten vil "jordomseilinga" vår få en brå slutt. Så slik går det til at vi mai 2002 forlater Rio de la Plata med kurs sørover.

På det tidspunktet visste vi heldigvis ikke at det var bortimot umulig å få seg jobb på Falklandsøyene, men at vi alikevel skulle ende opp med å tilbringe et og et halvt år der. Vi forelsket oss hodestups i de gjestfrie innbyggerne, den ville naturen og det fantastiske dyrelivet.

"The roaring forties"

"Kjetil, kan du være så snill å hjelpe meg?" Kjetil har egentlig en time igjen av frivakta si, men han må ha hørt desperasjonen i stemmen min, for han er usedvanlig kjapt ute av soveposen og oppe på dekk. Vi er inne i "the roaring forties" og havet sør for førtiende breddegrad lever opp til navnet sitt. Jeg har forlengst revet storseilet til lommetørklestørrelse, men nå blåser det 50-60 knop i kastene, og kryssfokka må vekk. Kjetil avløser vindroret mens jeg har den utakknemmelige oppgaven å krype frem på fordekket. Ægir er en Contessa32, en båttype beskrevet som "en ubåt med seil". Andre seilere har muntert kommentert at "ubåter stort sett kommer til overflaten igjen", men det er en mager trøst mens det står på. Jeg er kliss våt før jeg til slutt får fjernet siste flik av storseilet og slept med meg en gjenstridig kryssfokk tilbake til cockpiten. Med kun stormfokk ser Ægir atter ut til å ha det bra. Hun setter fartsrekord etter fartsrekord og takler uværet med glans. Det samme kan desverre ikke sies om mannskapet. Jeg er skremt, kald og sjøsyk. Kjetil henger over rekka for første gang i sitt liv.

Vi ankommer Falklandsøyene

Det er blitt juni når vi omsider kommer frem til Falklandsøyene. På denne siden av jordkloden betyr det midt-vinter, og vi betaler for vår behagelige "somling" i Brasil med snøbyger på overfarten fra Argentina. Ellers er været nydelig; så nydelig at vi motorseiler fire døgn fra Puerto Deseado til Stanley. Vi nevner ikke engang muligheten av å spare diesel med å vente på vind. Etter våre erfaringer I "The roaring forties" føler vi ikke noe behov for å utfordre "The screaming fifties. Jeg var usigelig lettet og glad når vi en strålende klar vinternatt gled inn i Stanley havn, og fortøyde Ægir til ei isbelagt brygge.

Det tar ikke lang tid før vi blir kjent med masse folk. Når vi våkner opp første morgenen står et lokalt par på brygga og lurer på om de kan hjelpe oss med noe; har vi lyst til å låne badekar og vaskemaskin? Gjett om! De hjelper oss finne et trygt sted å fortøye Ægir, og om kvelden sitter vi nyskrubbete og fine og spiser lammelår ved middagsbordet deres. Det er som å komme tilbake til gamle kjente. At vi aldri har sett dem før synes å være en ubetydelig detalj på Falklandsøyene.

Ut i "camp"

Etter et år på farten er det godt å ligge i ro. Men våre nye venner sier vi må ut i "camp" (av spanske "campo", bygda, som vil si alt utenfor Stanley); det er det som er det ekte Falklandsøyene. Vi drar på første seiltur i August; kaster seks landtau, heiser våre to ankre og setter kursen mot området sør for Stanley. August er for tidlig. Dagene er korte og landskapet livløst. Vi fryser oss gjennom noen timer med seiling mens det er dagslys, og bruker lange kvelder på å krangle om hvem det var som hadde den idiotiske ideen å overvintre på Falklandsøyene. Immigrasjonsmyndighetene har knust ethvert håp om å få oss jobb. Den varme mottakelsen vi får i "camp", den første av det som skal bli mange slike opplevelser, er det som rister oss ut av selvmedlidenheten.

Vi ankrer i ei vik og oppdager en kvinneskikkelse som går inne på land, med det etterhvert kjente skjeve vindkompenserende ganglaget. Hun vinker til oss og vi ror inn. Ingen kommer seilende hit. Uten veiforbindelse og når småflyene ikke kan lande om vinteren, er det uker siden de overhodet har hatt besøk. Vi må selvsagt inn på engelsk te og småkaker. Mannen hennes er ute og gjeter noen av de tyve tusen sauene gården driver, men kommer etterhvert tilbake og er like fornøyd med å se nye fjes som vi er. Vi blir sittende lenge å snakke om sauer, seiling og hvalfangst. Flere hundre nordmenn har vært på Falklandsøyene på grunn av hvalfangst, og på starten av 1900-tallet var det også en hvalfangststasjon i drift. Så det er ikke merkelig at våre verter heter Larsen og har det fra en hvalfanger som for lenge siden hoppet av båten sin her. Når vi senere ror hjem har vi fått et dusin egg og et sauelår som egentlig skulle bli hundefor. Vi lover å komme igjen dagen etterpå og ender opp med å tilbringe mesteparten av "seilturen" vår rundt kjøkkenbordet deres.

Villmarksliv

Plutselig er det vår. Kveldene blir lyse og gjessene slåss så fjæra fyker. Vi som bor i uisolert båt gleder oss over at mengden kondensdrypp avtar og at vi ikke trenger å pille ned istapper fra innsiden av rutene på morgenen. Men den store hendelsen er at sjødyrene kommer tilbake. Millioner av pingviner, albatrosser og andre sjøfugl kommer inn fra Sørishavet for å legge egg. Elefantsel, pelssel og sjøløver samles i koloniene sine. Vi seiler ut til øyene i vest. Denne gangen blir vi ikke skuffet. Det tidligere så døde landskapet er forvandlet til et vepsebol av liv. Uansett hvor vi ankrer opp så skjer det noe. Vi våkner av snøftene til nysgjerrige delfiner rundt båten, sjøløver følger jolla vår inn og ut til land og på rolige kvelder kan vi høre de karakteristiske ropene til "eselpingvinene" flere kilometer unna.

I de bratteste skråningene på de mest værharde kystene hekker albatrosser, skarv og min desiderte favoritt, "rockhopper"-pingvinen. Den er den minste av de fem pingvinartene som finnes på falklandsøyene, men med en personlighet som oppveier det den mangler i størrelse: en hissig liten fyr med gule punkedusker på hodet, knall røde øyne og en hoppende gange som har gitt den navnet "stein hopper". "Rockhopperne" er kun på land den ene gangen i året når de hekker, men da er det til gjengjeld ingenting som kan stoppe dem. På land skal de. Jeg har sett dem komme inn når det blåser storm og bølgene slår ti til tyve meter til værs. Man ser noen små prikker komme susende, før bølgen treffer land og blir til ei heksegryte av skum og spray. Jeg er sikker på at ingenting kan overleve et slikt sammenstøt. Men frem fra vannmassene kravler verdens kuleste pingvin, rister hodeduskene på plass og hopper i rasende fart oppover klippene, ut av rekkevidden til neste gigantbølge. Deretter må han bruke nebb og klør for å forsere steiner flere ganger så høye som seg selv, for tilslutt å gå spissrotgang mellom illsinte naboer oppe i kolonier. Et hardt liv, men ufattelig underholdende for meg som kan glane på dem i timevis.

Krabbefisking og landkrabber

"Hva med å bli her et år til?" spør jeg Kjetil forsiktig. Nå mener han at jeg har brukt for mye tid blant pingvinene. "Vi har ikke fått oss noe jobb, og skal vi rekke å seile rundt Kapp Horn denne sommeren er det på høy tid å komme oss videre." Men vi trives godt her. Folk begynner å kjenne "the small norwegian boat", og vi er etterhvert blitt en del av dette lille samfunnet. Så Kjetil er ikke så vanskelig å overtale. Når vi har bestemt oss for å bli blir vår søknad om arbeidstillatelse tatt opp i "regjeringa" på øyene, og går igjennom.

Plutselig står folk i kø for å ansette Kjetil. Han velger å prøve seg som krabbefisker. Utrustet som en nordlending bør være; med kaffe på termosen, regnjakke og en sjark, drar han ut og løfter teinene. Fangsten er som regel god og han trives storligen med jobben. Jeg maler hus, dyrker grønnsaker på lånt hageflekk og renoverer Ægir. Siden det er begrenset hvor mye krabbe noen tusen falklendere klarer å spise, har vi også tid til å gjøre mye annet. I likhet med alle de andre "innfødte" kjøper vi oss en gammel Landrover. Med den drar vi på telt- og fiske-turer til steder vi ikke kan komme med Ægir. Eller vi kjører ut i "camp" og hjelper noen av vennene våre med gårdsarbeidet. Jeg er nå blitt en racer til å strekke sauegjerder og sortere ull!

"Nå må vi enten bosette oss her eller seile videre" sier Kjetil engang utpå neste vår. Denne gangen er jeg enig. Det er tross alt mange andre steder i verden vi har lyst til å se, så selv om valget er tungt bestemmer vi oss for å fortsetter jordomseilinga. Våre venner spår at vi kommer tilbake til Falklandsoyene, og det gjor vi nok. Selv nå, etter at vi har opplevd den majestetiske naturen i de chilenske kanalene og det fantastiske undervannslivet i Stillehavet, er det for oss ingenting som kan måle seg med dette unike øyriket lengst sør i Atlanteren.

Fakta om Falklandsøyene

Falklandsøyene består av to store og flere hundre små øyer, beliggende mellom 51 og 53 grader sør. Klimaet er mildt, tørt og solrikt, men dominert av sterke vinder fra vest. Det er få dager vinden ikke når opp i kuling styrke. Alikevel er det ofte flotte seilforhold, siden mye av seilinga foregår mellom øyene der det er lite sjø. Det finnes utallige gode ankerplasser. Beskyttelse fra sjøen er vanligvis god, men landet rundt er gjerne for lavt til å skjerme mot vinden. Kraftig ankerutstyr er derfor en absolutt nødvendighet.

Falklandsøyene er britisk, selv om øyriket idag i stor grad har indre selvstyre. Den sivile befolkninga er på 2100, hvorav 1800 bor i hovedstad og eneste by Stanley. Tradisjonelt har sauehold og ullproduksjon vært viktigste levevei, og selv om dette fremdeles er nest største inntektskilde, så er det salg av fiskerilisenser som har forvandlet Falklandsøyene fra et fattig til et av verdens rikeste land. Folk i Stanley lever idag mye på samme vis som hjemme, men å komme ut I "camp" kan ofte foles som en tur tilbake til "gamle dager". Mange gårder har enda ikke veiforbindelse, og kun strøm de få timene på kvelden når generatoren tas i bruk. Folk klarer seg uten fryseboks, og varmer hus og lager mat på torvfyrte ovner.

Turisme er økende, men består nesten utelukkende av cruiseskip som stikker innom på vei til Antarktis eller Sør-Georgia. Langturseilere er en sjeldenhet. I løpet av det ene og et halve året vi var på Falklandsøyene var det kun en annen seilbåt som seilte rundt mellom øyene.