Ægir på tur
En jordomseiling med Anna og Kjetil
Hola, alle sammen!
Nå er vi i Spania, etter å ha brukt nesten 6 døgn fra sydøst spissen av Irland. En etappe på vel 650 NM. Dette er den lengste og kanskje mest slitsomme etappen vi har hatt til nå. Vi har stortsett krysset i 4 døgn med vind fra styrke laber bris til sterk kuling. Mye vann over båten og inni, så alt var vått da vi kom frem. Men tilbake ca 2 måneder da vi startet. Som kjent dro vi den 15. juni klokka 2000. Ca 1945 den dagen var vi på Nansen plass for å tanke diesel. Vi hadde da, som den siste måneden (året?) dårlig tid. I alle fall startet vi motoren og en skrekkelig lyd forplantet seg i båten. Nei, NEI! Vi visste det sto folk ved Rica hotellet og skulle ta farvel, og her lå vi (allerede for sent) med motorproblemer. Prøvde å starte en gang til og denne gangen var ikke lyden der. Satset alt på at alt var i skjønnsete orden og gikk til Rica. En skikkelig rørende avskjed ble det, som vi ikke glemmer så lett. Alle oss fire ombord (Anna, søster Marit, Kjetil og Anette) hadde klump i halsen, og det var det vel flere på land som også hadde. Artig at så mange var der.. takk til alle dere! Vel, vi fikk nå sagt farvel på en ordentlig måte, og med alle mulige slags lykkeønskinger, formaninger og kanelsnurrer fra mor Slettnes dro vi ut i den store verden. Ferden gikk strålende i ca 3 minutter, da motoren kokte rett etter sør jetteen. Opp med seil. Etter hvert ble motoren passe lunken og vi brukte den nesten hele veien til Andenes. Der pakket vi om hele båten, reparerte motor og spiste et skikkelig måltid. Søster Marit satte vi av på Sortland. Hun måtte tilbake til jobb på mandagen. En tårevåt avskjed, der Anna måtte trøstes med en is. Resten av norskekysten var veldig behagelig. Ca 14 timer regn på tre uker! Fra Sortland seilte vi via Svolvær til Dønna (der pappa Vader med kjæreste Riet tok imot tampene), til Kristiansund (der vi besøkte bror Jan Vader og feiret St. Hans med en meget sosial lokal seilforening), Ålesund, Måløy, Bergen, Stord, og tilslutt Stavanger. Maria Perander kom for å seile med oss fra Bergen til Stavanger, men bestemte seg heldigvis da ti minutten gikk for å være med på Halliburton North Sea Race (Stavanger-Banff). Revet med av regattastemninga i "Vågen"? Regattaen gikk brukbart. Vi ble nr 4 i vår klasse (av 4, sukk) og nr 13 av 32 overall (smil!). Vi reiv genua 1 i to når vi trengte den mest. I tillegg reparerte vi genua 2, og hadde spinnakeren nede til teiping 5 ganger. Reparasjonene av de våte seilene var aldri noen suksess, trass heltemodige forsøk på å tørke spinnakeren over gasskomfyren. Av vind hadde vi alt fra stilla til stiv kuling imot. Sistnevnte trivdes Ægir flott med, mens mannskapet var noe mer reserverte... I Banff (McDuff) var det stort sett fest fra vi klappet til kaia til båtene dro derfra 3 dager senere. "Det er nå en ting at vi er sjøsyk på havet, men må vi alltid bli det på land også" (sitat ukjent). I alle fall en artig regatta, både seilmessig og sosialt. Anbefales! Vi fikk til og med premie for den båten som hadde seilt lengst for å komme til starten (Norsk krysse og havseilerklubbs vandrepokal) Nye tunge farvel. Maria dro hjem, og Anette dro på gåtur i det skotske høylandet med ei venninne. Anette hadde da vært med ei måned, i tillegg til å hjelpe oss siste uka før vi dro fra Tromsø. Hun fikk med seg den mest hektiske tida. Til stor hjelp for oss! En annen båt (nydelig Hylas 47!) tok henne under sine beskyttende vinger da køya og soveposen hennes var våt. De så ut til å trives med sitt nye kvinnelige innslag, og hun hadde det vel som plommen i egget. Hyggelige folk! Så var det for første gang bare oss tre; Ægir, Anna og Kjetil. Vi somlet oss sakte og behagelig til Inverness og gjennom Caledoniakanalen. Tror vi så et monster på Loch Ness, men vi seilte så fort med spinnakeren at det ville nok aldri ha nådd oss... Vi har hele tiden hatt småproblemer med motoren. Kokte i Tromsø, skiftet ei fjær i dieselpumpa på Dønna og har måtte passe på å ikke gå med for høyt turtallk for at den ikke skal koke. I Oban, på østkysten av Skottland, sluttet båten plutselig å gå fremover. Vi fikk seilt oss inn i ei vik og hevet ut ankeret. Dykker Kjetil fant ut at propellen var delt i to. Mye styr med håndborring og dykking før vi fikk til ei nødreparasjon. Etter det gikk ferden til Jura, Islay (single malt whiskyens hjemsted... vi ble litt lengre enn planlagt), Portpatrick og over irskesjøen til Dublin. Skottland var flott, men en måned med regn fikk være nok. Vi hadde bestillt seil (genua 1) og ny propell i Dublin. 15000 kroner, takk. I motsetning til Lyngør seilmakerverksted (Doyle) (som er ei søppelbedrift, anbefaler ingen å noensinne kjøpe noe derfra med mindre de bestiller det et år i forveien. Lover og lyver. Grrr), banket verdens hyggeligste seilmaker på skutesida ca 3 timer etter at vi kom til Dublin. Han var kommet hjem fra ferie i går, gjort seilet ferdig på en og en halv dag, hadde det i bilen nå og "ville vi kanskje prøve det en tur?" Det gjorde vi ikke, men vi var på seilmakerloftet hans dagen etterpå og fikk reparert spinnakeren ordentlig. Vi traff fyren stadig vekk siden han var medlem av seilklubben vi lå i. Han hadde selv vært seilmaker i 25 år og seilt i 40. Han var skipper på egen båt under den beryktede "Fastnet 1979" regattaen, da flere båter gikk ned. Nå seilte han ca tre regattaer i uka med kunder i begynnelsen av sesongen, og var meget forsynt på slutten. Da han fikk bestillingen lurte han på om vi var veldig dumme eller veldig energiske siden vi ikke hadde rulleforseil (så man slipper å krype frem på fordekket å skifte seil i alskens forhold). Og han kom vel til at vi var begge deler. Mulig det. Skulle vi valgt på nytt, hadde vi nok satset på rulleforseil. Han hadde ei seilekompis på sørkysten av Irland som han anbefalte oss å besøke. Denne karen var flyger, seiler og meteorolog. Han viste seg å være en kjempehyggelig kan han også. Kom ned på båten med noen værkart for neste uke, og fortalte røverhistorier fra de syv hav. Men essensen av det han sa var "dra nå eller vent over ei uke". Tja, vi tenkte på det en times tid, så begynte vi å klargjøre båten for kryssing av Biscaya. Det var ikke den enkleste seilasen, men vi visste hva slags vær vi hadde i vente, og at det ikke ble noen storm. Vi har nå sett at de melder storm i det området vi krysset, så vi dro nok på det rette tidspunktet! Tja, det var historien så langt. Ægir oppfører seg stort sett pent bare det blåser en eller annen vei. Gjerne mye. Contessa 32 er en legende i UK og Irland, så vi har fått mye skryt av hvor solid og sjødyktig den er. Vi har heldigvis ikke vært ute i stygg storm med den, men den føles veldig trygg. Til slutt kan vi si til alle dere som bekymret dere for at vi to blir leie av hverandre, at dette ikke er noe problem. Å krysse en havstrekning bare to stykker er en temmelig ensom opplevelse. Det er bare deg selv, noen fugler og delfiner som vises inntil du går å legger deg. Foruten om 4-5 timer om dagen når vi begge er våken, er det bare noen få ord som blir gryntet frem ved vaktskifte. Vi trives etter to måneder godt med dette livet, og gleder oss veldig til å oppdage Spania og Portugal, god mat, god vin og sommer. Vi har satt opp noen datoer for når vi er hvor:
Vi blir selvfølgelig veldig glade for å få e-post, brev eller kort med hvordan det går der hjemme og hvordan dere har det. Post kan sendes til. F.eks: Kjetil Slettnes (med understreket etternavn), Poste Restante Funchal GPO, Funchal, Madeira. Vi vil sjekke poste restante i Lisboa, Funchal og Las Palmas. Beregn god tid!!!!! Hvis noen har lyst til å seile med oss en etappe eller to er det bare å ta kontakt så får vi avtale nærmere da! Etter siste regning fra Telenor har vi sagt opp telefonabonnementet som Kjetil hadde. Varme tanker fra oss! |