Ægir på tur

… trives kjempegodt med dette seilbåtlivet.Seilinga liker han derimot ikke. Straks han kjenner at båten begynner å røre mye på seg blir han surken og begynner å skrike. Jeg skjønner han godt, det er sikkert vanskelig nok å lære seg å krype og gå om ikke hele verden skal ligge på skeiva og danse opp, ned og sideveis. Han gjør sannelig noen tapre forsøk på å bevege seg rundt i båten, og når det er rolige forhold går det bra, men så kommer det ei litt større bølge og sender gutten med hodet først i dørken eller mot et benkhjørne.

Han har fått sin andel av blåmerker og kuler. Vi har prøvd å holde han når han går, og muntret han opp med at ”dette klarer du”. Vi har lest for han og lekt med han i timevis. Vi har tenkt at på lange overfarter så venner han seg sikkert til bevegelsene. Til en viss grad gjør han det. Men det er og blir det samme, ute på havet blir Sigurd bare sur og grinete, og i det øyeblikket rullinga stopper skifter humøret til sjefen momentant til det bedre.

Den lille gutten og havet Hadde det bare vært med det, men vi synes heller ikke det er noe artig å være på havet når det for det meste går ut på å holde fast sønnen vår, trøste han, eller (når han sover) tenke «Hva er det vi gjør? Hvorfor gjør vi dette?» Sannheten er vel at vi slik situasjonen nå er, ser på disse lange havkryssingene som en transportetappe mer enn det var før; et forsøk på å ”finne roen” eller ”finne seg selv” eller alt det tullet. Nå er det et nødvendig onde for å komme seg fra plass til plass. Alle vi snakket med som har seilt med små barn sier at det er så fantastisk og fint. Enten lyver de, eller så er de mye bedre med unger eller har unger som er bedre på havet. Vi synes i alle fall det er slitsomt.

Å bo i båten synes vi alle tre er topp. Vi gjør noe sammen alle tre, nesten hele tiden. Vi som foreldre synes vi er privilegerte som har så mye tid sammen med vår sønn. Det er en glede for oss å ha overskudd til å bli kjent med han. Vi tror Sigurd har det topp fordi han får begge foreldrene sin oppmerksomhet nesten hele tiden. Han blir lekt med, tatt med på stranda og skjemt bort. Han får også mye oppmerksomhet fra stort sett alle vi treffer.

Ny Caledonia

Som vi før har skrevet seilte vi fra New Zealand til Ny Caledonia i juni. Forutenom seilinga hadde vi en rolig og fin måned der. Etter halvannet år var det godt å være tilbake til det enkle ”kokosnøtt”-livet i stillehavet. Fra hovedstaden Nouméa seilte vi sørover til Baia de Prony. Mineraler gjør at landskapet er rødt; sanda, fjellene, stranda, jolla vår, føttene våre, klærne våre, senga vår, båten vår er rust rød. Ganske stilig hvis en klarer å overse vaskearbeidet. Mineral forekomstene gjør også at det er mye gruvedrift her, som igjen gjør at det er milevis med gamle kjerreveier som er fine å gå turer på. Og det gjorde vi…..hver dag var vi ute og gikk, og fant oss et nytt lokalt maksimalpunkt å bestige. Hvis ikke Sigurd gikk selv, satt han i På tur i rødt landskap bæremeisen eller på skuldrene til pappa.

Vi så på Ny Caledonia som på mange av de stillehavsøyene vi har besøkt mye alkoholisme og elendighet. Det har også vært sagt og skrevet mye om den tapte uskyld og det tapte paradis i stillehavet. Thor Heyerdal skrev blant annet om dette for 50 år siden. Det er et trist syn, spesielt når vi vet at det er vår innflytelse på stillehavsbefolkningen som ødelegger dem. I tillegg har stillehavet blitt brukt som forsøksplass for atomprøvespregninger fra 40 tallet og helt inntil nå. Passe de la havanna På Gambier øyene var vi inne i bunkere som franskmennene hadde ”gitt” til lokal befolkningen, og som de skulle oppholde seg i den tiden sprengningen pågikk på Mururoa og nabo atollene. Vi kunne ikke spise fisk her fordi de var forgiftet av siguatera, som kommer av forstyrret korall, mest sannsynlig fra prøvesprengningen.

Det er lett å se mange ting som er galt her, men vi ser også at mange ser optimistisk på framtiden, med økende inntekter fra blant annet turisme, dykketurer, seilferier og perle-opdrett. De nevnte Gambier øyene er nå veldig rike på grunn av perle-opdrett. Vi kan bare håpe at rikdommen blir fordelt litt. Stillehavsparadiset som de første seilere så det er for alltid borte, men vi opplever fremdels polyneserne og melaneserne som gjestfrie og hyggelige folk som er veldig stolte av sin kultur.

Franskmenne har ikke bare tatt med seg atombomber til stillehavet, men også sine gode spisevaner. Fra Baie de Prony drar vi inn til Nouméa og fyller båten med bagetter, sjokolade croissants, paté, fransk vin og ost. Vi drar videre nordover langs kysten av Ny Caledonia og dykker på revet og venter på ei bra værmelding for de sju dagene det skal ta over til Australia. Det er trist å dra derfra både fordi vi trivdes godt der og fordi vi vet at vi står fremfor ei uke med en misfornøyd Sigurd.

Australia

Opa med sleiva Wim og Riet kom til Bundaberg på ei ukes visitt og det var fint å få besøk hjemmefra. Vi hadde sett frem til og planlagt besøket lenge. Etter at de var dratt ble det veldig tydelig at vi manglet en videre plan. Vi var litt for sent på året til å fortsette til Asia og vi er på motsatt side av jordkloden med en superlettmatros som ikke liker seilingen. Over en måned gikk vi rundt i Bundaberg og grublet og vurderte uten å komme fram til noe fornuftig. Paa tur over til frasier Island Vi tenkte på å fly hjem og vi tenkte på å fly til New Zealand hvor vi trivdes veldig godt. Jeg søkte på en jobb hjemme og jeg tenkte på den jobben jeg ble tilbudt i New Zealand. Vi så på brukt båt annonser for å se hvor mye vi kunne få for Ægir. Vi kom opp med den ene fantastiske planen etter den andre for så å forkaste den dagen etter.

Tilslutt seilte vi ut til Fraser Island og hadde en fantastisk seilas over, og noen fantastiske dager på øya. Hvaler og delfiner lekte seg rundt båten og vi hadde kilometervis med sandstrender kun for oss selv. Munn paa pukkelhval Sakte bevegd e vi oss sørover på innsiden av øya og ankret hver gang i ei ny flotttt naturhavn. Siden seilinga nå gikk så fint bestemte vi oss til slutt for sakte å seile dags etapper sørover til Tasmania, og derfra seile sør kysten av Australia til Perth. Dette var jo den egentlige grunnen til at vi var i Australia så ”tidlig”. De planene varte helt til vi seilte utaskjærs og Sigurd på nytt begynte å falle omkring og skrike.

En ny plan, igjen.

Nissanurvan Så hva gjør vi med dette? Vi liker å være i båt men ikke å seile. Våre planer om å seile til Tasmania har vi kansellert. Vi legger nå båten i ro i ”Clarence River” (halvveis mellom Brisbane og Sydney) og venter til syklon sesongen er over i april/mai. Da gjør vi et nytt forsøk på å seile hjem. Vi håper på at Sigurd tar det litt bedre når han har lært seg å bevege seg bedre, og blir stødigere. Hvis ikke får vi finne på en annen løsning. Lisa og Sigurd i campingbil I mellomtiden har vi kjøpt oss to sykler og en campingbil og skal kjøre noen utflukter, og ”se” Australia på den måten. Vi har så vidt prøvd dette da noen venner kom hit fra New Zealand, og vi kjørte rundt i ei uke.

Reiseruten har også forandret seg en smule. Vår plan var opprinnelig å seile hjem via sør Afrika. Vi har etter å ha snakket med seilere som har seilt både via Sør Afrika og rødehavet, kommet til at vi sannsynligvis blir å seile hjem via rødehavet. Den foreløpige planen er å være på Bali engang i juli/august/september, deretter nordover Indonesia til Singapore, Malaysia og til Thailand i desember 2007. Derfra over nordlige indiske hav til rødehavet og middelhavet før vi er tilbake i nord Atlanteren sommeren 2008.

Vår adresse nå mens vi er i Australia er:

Anna, Kjetil og Sigurd
co/Svanhild Nornes
2 Huchens Rd
Woodside
South Australia 5244
Australia

Alt godt til alle hjemme.

Hilsen

Kjetil, Anna og Sigurd.