Ægir på tur

Medvindsseilas er behagelig. Det er ikke annet å si om den saken. En heiser seilene, spiler dem ut til hver sin side med bom og preventer...og der står de. Dersom en er riktig heldig kommer bølgene bakfra, og båten surfer avgårde. Mil etter mil og dag etter dag. Med vindror trenger en ikke styre engang, bare følge med at vi holder riktig kurs.

Og hva gjør så mannskapet? Vi later oss! På natta ser vi på stjernene og teller stjerneskudd. Himmelen ser absolutt ikke slik ut som hjemme.. det er dukket opp en bråte med nye stjernebilder, og faste holdepunkt som Karlsvogna komer først til syne på morgenkvisten og står da opp ned. Men det er et fantastisk skue når en er flere hundre nautiske mil fra nærmeste forstyrrende lyskilde. Og en føler seg veldig liten, der en sitter i cockpiten og hele ens univers, Ægir, er opplyst med et svakt rødt lys over kartbordet. Ellers kjedespiser vi litt, og enkelte rasler omkring i godtekurven for å se om det kanskje kan skjule seg en karamell eller to på bunnen.

På dagen er det litt mer aktivitet. En kan lese, bake brød (tro det eller ei, folkens), finjustere seil eller kanskje bade litt. Enten med ei bøtte sjøvann i cockpiten eller i havet. Sistnevnte er en opplevelse av skrekkblandet fryd..hva befinner seg egentlig under en på flere tusen meters dyp (hai?) og er det nå sikkert at ikke båten seiler fra meg? Og så kan en beundre flygefiskene. Anna kan stirre på dem i timevis og si "ooooooiiii..så langt den fløy" utallige ganger. Like imponert hele tiden. De er ikke fullt så morsomme på natta, da en til stadighet må berge havarerte flygefisker ned fra dekket.

Siste tidsfordriv er fisking. Vi investerte tungt i snører og kroker og gummiblekkspruter i Las Palmas, og bør få MYE fisk for at dette kan forsvares økonomisk. Men foreløpig ser det faktisk lovende ut. Testet herligheten på vei fra Las Palmas, og fikk sporenstreks en avlang sak med stygge tenner og striper i sien på kroken..hurra en "barakrell" (baracuda eller makrell?) Etter det har vi dratt inn et assortert utvalg av eksotiske fisker, og har skjønt at en fiskebok hadde vært nyttig å ha ombord. Bortsett fra en ålelignende sak som Kjetil syns så for jævlig ut, har vi spist alle og lever fremdeles. Hver gang vi fisker har vi dog håpet på storfangst. Dette slo til mellom Kanariøyene og Kapp Verde, da snøret plutselig sto stramt som en fiolinstreng. Mye kaos før vi fikk halt fisken inn til båten. En tunfisk! Og en stor og fin og blank en også. Vi så for oss de deiligste retter. Men akk, herligheten glapp da vi skulle ta den ombord. Stor landesorg (på høyde med TILs nedrykk fra eliteserien).

Etter dette har vi innbitt fisket etter tunfisk, og de røde gummiblekksprutene er blitt modifisert med ulltråd og nylon for at de skulle se ekstra appetittlige ut. For noen dager siden kom belønninga for strevet, og denne gangen var vi parat med hawaiislynga. Mens seil, bommer og tau flagret i alle himmelretninger, fikk vi løftet et digert beist av en tunfisk (15-20 kg) ombord. Vi spiser nå tunfisk morgen, middag og kveld... stekt, kokt, marinert og saltet. Og enda ga vi bort halvparten til "Hvitfisken" som vi hadde følge med!

Siden forrige reisebrev har vi forflyttet oss fra Lisboa til Kapp Verde, via Madeira og Kanariøyene. Trass fagre lovnader og passatvind og solfylte dager, ble det den sedvanlige kulingen imot på første strekket. Sorry Maria! Dog bedret det seg etterhvert, og vi ankom Porto Santos etter ca 5 døgn. Fant oss DEN paradisankerplassen utenfor ei strand, der vi naken kunne plaske omkring i det krystallklare vannet. O fryd og glede! Neste stopp var Madeira Grande og Funchal, som, dersom en ikke er ute etter strandliv, kan anbefales på det varmeste som pakketurferiemål. Landskapet på øya er meget variert. Vi leide bil en dag og kjørte gjennom frodige skoger, gresskledde åser, fruktplantasjer, snaufjell og gjennom hårnålssvinger langs den forrevne kysten. Overraskende flott! Vi var også på fottur langs vanningskanaler. Øya har 2150 km (!) av disse "levadaene", der man famler seg frem gjennom mørke tunneller, balanserer langs stupbratte fjellsider eller rusler på oppgåtte stier. Selv en Ullsfjording lot seg imponere..iallefall tidvis.

Mens Maria fløy hjem til jobb og snø, fortsatte vi ferden mot Kanariøyene og Las Palmas. Planen var at vi skulle bli her 2-3 dager for å fikse endel småting og proviantere for turen over Atlanteren. Etter ti slitsomme dager med springing mellom butikker og kontorer fikk det være nok, og vi bestemte oss for å dra til Kapp Verde. Men, vær og vind er sjefen og det var meldt SW lette vinder, så vi gikk isteden til Arguineguin på sørkysten av Gran Canaria. Hvis en ønsker å treffe en trillion andre skandinaver, ligge på stranda og sitte på utecafe og høre "special price for you, my friend" (på norsk), er dette plassen. Ellers er det ikke noe der.

Vi gikk derfor til La Gomera, øya vest for Gran Canaria og Tenerife. Der traff vi igjen "Hvitfisken" som vi har hatt mye kontakt med. De skulle også til Kapp Verde øyene, og deres tur ligner litt på vår; en liten båt (32 fot), altfor lite tid før avreise fra Norge og mindre penger enn de fleste andre norske båtene. Vi møtte også et livlig hollandsk par i en liten båt ("Sparkling Too"), og bestemte oss for å slå følge til Kapp Verde.

Planen hadde lenge vært å feire Kjetils 30 års dag (7. november) på land. Men igjen, vær og vind er sjefen, og 6. november la Ægir, Hvitfisken og Sparkling Too ut fra La Gomera.

Det skulle likevel vise seg å bli en flott 30 års dag. Det startet med gratulasjoner over VHF litt over klokka 12 på natta. Om morgenen sang Trine "Hvitfisken", og Gerrie "Sparkling too" hver sine gebursdagssanger, og resten av mannskapet på disse to båtene fulgte opp med gratulasjoner over VHF. Pga motorkjøring om natta, lå de andre to båtene foran oss når natta kom, men vi visste råd. Spinnakerseilas og lovnad om kake (hehe). Planen var å legge oss side ved side for å spise kake i lag, men dette var umulig pga bølger. Etter at vi hadde redusert seilføringa hoppet kakemons Anders fra "Hvitfisken" i havet, og kom svømmende over til oss med gebursdagsgave. Med seg tilbake fikk han et stykke godt innpakket sjokoladekake. "Sparkling too" fikk kaken sin med flypost.

Mens de tre båtene seiler side om side, og vi spiser kake, kommer en stor flokk delfiner (30-50 dyr) byksende mot oss for å gratulere med dagen. De fordeler seg mellom oss og bidrar til feiringa (med hopp og sprett), ei lang stund, før de sier lykke til med de 30 neste, og svømmer glade og fornøyde videre. En bedre tredve års dag enn dette kunne helten neppe ønsket seg. Og så hadde ingen tømmermenn dagen derpå.

Nå er vi utrolig nok på Kapp Verde øyene, et land vi knapt nok visste eksisterte for noen få år siden. Her er alt veldig annerledes. Dette er Afrika på godt og vondt, og det er LANGT til Tromsø. Mer om det neste gang.. følg med, følg med...

Våre planer videre har endret seg en smule. Vi skulle i utgangspunktet til Brasil, og deretter nordover til Trinidad/Tobago, Venezuela osv. Vi var så sikre på dette at vi ba Unn og Bjøern Erik (som skulle seile med oss en stund) om å kjøpe billetter til Fortaleza, slik at ikke veien nordover skulle bli så lang. Men når vi lå som dyr i bur i megamarinaen i Las Palmas, og svetten rant, virket de øde kystene sør i Argentina og Chile plutselig veldig forlokkende. Besøk fra et dansk langturseilepar som har seilt denne ruta, gjorde oss ikke mindre tent på ideen. Dog fortalte de om våte og tøffe forhold.

Den siste måneden har vi telt på knappene og funnet gode argumenter imot. Minnet hverandre på våte og tøffe forhold (og sjøsyke!) over Biscaya, og snakket mye om hvor behagelig det er med sol og medvind. Men i hjertet har vi begge to vært på tur sørover en god stund, og Hvitfisken skar tilslutt igjennom og fortalte oss dette. Så nå satser vi på å feire jul i naturreservatet på Fernando de Noronha øyene, og å gå videre derfra til Cabedelo (mellom Natal og Recife).

Det blir rart å være "alene" i tropene på julaften (Unn og Bjørn Erik kommer ikke alikevel, sukk), uten mørketid og snø og pinnekjøtt.

Please send julekort til følgende adresse:

Navn,
"s/y Aegir",
c/o Cabedelo Nautica Ltda,
Caixa Postal 42,
Joao Pessoa 58001-170,
Paraiba,
Brasil


(beregn flere ukers postgange!)

Avslutter med å ønske dere alle en superfin jul!!!

Stor klem fra Anna og Kjetil.