Ægir på tur

Leif Erikson gjorde det. Columbus gjorde det (og fikk æren for det). Og nå har vi også gjort det; funnet sjøveien til Amerika. Vi er for tiden på den sørlige halvkule, i Salvador, Brasil. Akkurat når vi krysset ekvator (midt på natta) steg Kong Neptun opp av dypet, og vi ble slått til konge og dronning. I fremtiden bør vi derfor kalles Deres Majestet Kong Kjetil og Deres Kongelige Høyhet Dronning Anna. Litt tungvint, men, men...

Før kryssinga tilbrakte vi en måned på Kapp Verde-øyene; det mest eksotiske og avsides liggende landet vi har vært i hittil. De ti øyene som utgjør Kapp Verde ligger utenfor Afrikas vestligste hjørne (Kapp Verde), og ble først uavhengig fra Portugal i 1975. Befolkninga er en miks av portugisisk og afrikansk, med innblanding av gener fra pirater, handelsreisende, hvalfangere og andre som har seilt innom i årenes løp. Klimaet er varmt (vi har skjønt at det var behagelig varmt etter at vi ankom stekeovnen Brasil), og vegetasjonen på øyene varierer fra tørt til ørken. Bare ei øy skal angivelig være frodig. Landet lever hovedsaklig av u-hjelp, ispedd eksport av fisk og skalldyr (nydelig hummer!), og i økende grad turisme.

Det er kun tre steder en kan sjekke inn på Kapp Verde, og vi valgte Mindelo på øya Sao Vicente (hjembyen til Cesaria Evora, for den som kjenner til sangene hennes). Vi fikk ikke den beste starten på oppholdet vårt. Etter 7 døgns seilas fra Kanariøyene, kom vi frem midt på svarteste natta. Etter instrukser fra "Hvitfisken" (som var kommet frem på dagen) dristet vi oss allikevel inn i Mindelo havn og fikk ankret opp blant en internasjonal ansamling av langturseilere. Lente oss tilbake i cockpiten for å slappe av med en velfortjent pils og suge inn inntrykk fra den sovende byen. Trodde vi. Plutselig kom det en voldsom skjennepreken på fransk, fulgt av lys og sirener og spetakkel på en rekke båter. Folk kom roende til, og en lokal fyr, som angivelig var på vei opp i den franske båten, fikk gjennomgå på diverse språk. Morgenen etter ble vi tidlig vekket av banking på skutesida fra flere lokale helter som tilbød passing av båt og jolle, henting av vann og diesel, vask av klær, shopping etc. Når vi tilslutt dristet oss inn på land, til et vepsebol av "hjelpere", var det en stor lettelse at "Hvitfisken" allerede hadde lovet oss bort til Nelson, en heller sliten men i alle fall ikke anmassende fyr. Etter obligatorisk innsjekking på diverse kontorer og en langtekkelig runde i banken for å ta ut penger, fant vi ut at en tur på den lokale stranden ville være deilig. Men der ble vi sporenstreks omringet av en gjeng unggutter som var meget kontaktsøkende; så til de grader at en plutselig hadde hånda i Kjetils lomme. Heldigvis var ikke fyren så proff (enda) og fikk ikke tak i noe, men en lommetyv som flirer deg rett opp i fjeset når du tar han på fersken er ikke noe som hjelper på humøret!

Etter disse hendelsene gikk dog "alt så meget bedre". Mindelo var egentlig en trivelig liten by (på størrelse med Tromsø), og hadde sikkert vært glimrende å besøke uten båt.

Vi innom 3 andre øyer; St. Lucia i nord og Fogo og Brava i sør. St. Lucia er en ubebodd paradisøy med bratte ørkenaktige klipper og en fantastisk flott sandstrand. Deilig med fred og stillhet, spesielt for Anna og Trine, som var litt bleke om nebbet etter "girlpower" kveld på Mindelos utesteder kvelden før avreise.

Fogo betyr ild, og på 16-1700 tallet kunne ilden fra vulkanøya brukes til å navigere etter. Vulkanen er fremdeles aktiv (siste utbrudd var i 1995), men man kan allikevel gå turer opp til flere av kratrene. Vi var ikke snauere enn at vi siktet oss inn på høyeste topp; Pico de Fogo (2829 meter). Man kommer da fra Norge og er vant med fjellturer. Den lokale guiden, som hadde vært på toppen 118 ganger før, var dog ikke særlig imponert over vår pusting og pesing og stadige bønner om pause. Det er bare å innse at langturseiling ikke er tingen for å trene kondis og benmuskulatur! Men utsikten fra toppen var verdt alle strabasene; den svovelrøykende innsiden av vulkanen, månelandskapet nedenfor og havet som vi kunne skimte langt der nede gjennom skyene. Turen ned var nesten det artigste av alt. Med sjumilssteg bykset og sprang vi ned en vanvittig bratt renne med sort vulkansingel. En meter frem og to ned.

Hittil hadde vi hatt følge med "Hvitfisken" ("pokkerns Ægir som dro oss med på denne vulkanturen"), men plutselig en morgen sa de "i da tror-jæ vi seiler over Atlantern dere?" og var vekk. Et trist farvel etter en måned med hyggelig samliv (se bilder på http://www.hvitfisken.com/).

Vi puslet oss videre til den spektakulære naboøya Brava (betyr "den ville"); vår favorittøy på Kapp Verde. Hit kommer det ikke mange turister (ingen flyplass), men innbyggerne har allikevel et naturlig avslappet forhold til folk utenifra. På 1800-tallet stoppet amerikanske hvalbåter her for å hente mannskap, og selv i dag er det mange bravaensere som jobber i USA. Tilknytninga vises i form av amerikanske vimpler på annen hver bil, gamle kvinner med "stars and stripes" som skaut og den praktiske detaljen at i alle fall noen snakker engelsk. Vi tok livet med ro, gikk turer, snorklet og fikk portugisisk leksjoner av unger som kom svømmende ut til båten.

Så krysset vi Atlanteren.

Forutenom Kong Neptuns besøk forløp turen uten merkelige hendelser. Seilmessig var ikke dette vanskelig. Ufordringen er å holde seg ombord, og å være oppmerksom selv om en ikke har sett skip på flere dager. Vi måtte seile gjennom stillebeltet, og det var dette vi fryktet mest på forhånd. Stillebeltet er der vindene fra den nordlige og den sørlige halvkule møtes. Området er preget av store dønninger, korte perioder med mye vind og voldsomme tordenbyger. Båter uten motor kan ligge her i dagevis/ukevis uten å komme framover.

Dette merket vi heldigvis veldig lite til, og i løpet av 6 timer var vi gjennom stillebeltet. Den mest slitsomme delen av kryssinga ble i stedet den siste halvdelen hvor vi hadde vinden forfra. Vi måtte lukke alle luker for å holde sjøsprøyten unna, og det gjorde at det ble fryktelig varmt. Det hjalp heller ikke på at sola sto høyere og høyere. Det var ingen plass å gjøre av seg. Vi følte at vi ble saltet og stekt! Etter 10,5 døgn (bra hæ?) sparket vi ankeret ut ved Fernando de Noronha. Her kunne vi handle frukt og grønt som vi ikke hadde sett på over en måned. Naturen på øygruppa er også flott, og dette er en av de beste dykkerplassene i Sør-Amerika. Men øya har antakelig også en av de mest ubekvemme ankerplassene i Sør-Amerika (folk surfet på bølgene utenfor Ægir), så etter 4 døgn dro vi videre inn til fastlandet. Vi landet oppe i ei elv ved en liten landsby "Jacare". Nærmeste store by er João Pessoa.

Julaften ble annerledes enn hva vi er vant med. Det var 35 grader og på shoppingsentrene og busser var det mulatt-julenisser med hvitt skjegg, rød topplue og shorts. De kvinnelige nissene hadde bikini. (bra hæ!). Vi hadde ikke fått tak i pinnekjøtt, ribbe, lutefisk eller noe slikt. Vi gjorde i tillegg den tabben å sette på NRK utenlandssendingen hvor de spilte norske julesanger og fanget opp julestemningen fra forskjellige plasser i Norge. I Tromsø var det kaldt og litt snø på bakken. Vi visste at i dette øyeblikket satt familiene våre glade og fornøyde hjemme med julemiddagen (vi ringte hjem), mens vi satt på båten og svettet. Sukk...jeg vil HJEM...

Krisekatastrofen ga seg etter hvert når Anna disket opp med "karibisk kylling" med kokos, ananas, mango og en bedre vin som vi hadde klart å spare fra Kanariøyene. Det ble jul likevel.

Dagene gikk, varmen var like intens, men Jacare var en koselig landsby. Etter en ukes juleferie bestemte vi oss for å gi Ægir litt etterlengtet vedlikehold. Vi satte båten på ei ramme på stranda, slik at den kunne felle tørr. Deretter jobbet vi i 14 dager med skraping, pussing, vasking, bunnsmøring osv. Vi har også laget oss sprayhood/leduker som kan komme godt med i møte med tøffere vær lengre sør.

Fra Jacare seilte vi innom et par plasser før vi satte kursen mot Salvador, en by med to millioner innbyggere. I morgen starter karnevalet, som er kjent for sine afrikansk inspirerte trommekorps. Marinaen vi ligger i er "midt i smørøyet", så vi gleder oss!

Hvis vi skal si noe om Brasil så langt, så må det være at det er fryktelig varmt, men at folk er utrolig vennlige og hyggelige. Anna var på supermarkedet en dag, og når dama bak så hvor mye hun hadde å bære lurte hun på om Anna ville sitte på. Dama skulle dessverre feil vei, men dette er helt typisk for brasilianerne. Vi er virkelig blitt betatt av landet. Vår innebygde (norske?) skepsis gjorde at vi var litt tilbakeholden til å begynne med. Hva vil de EGENTLIG? Men det de vil er bare å slå av en prat. Dessverre begrenser vår del av konversasjonen seg til "sim" og "nao", "noruega" og "bacalao", så nå går det på portugisisk lesing på kveldene.

Når det gjelder varmen så er det bare for mye. Vi kaster inn håndkleet og går sørover. Forhåpentligvis blir det bedre allerede i Rio de Janeiro.

Ate logo!

Kong Kjetil og Dronning Anna