Ægir på tur

Heia folkens,

"Tudo bem", som brasilianerne sier med et smil og tommelen opp. "Alt vel", og det er det virkelig. Vi trives som plommen i egget i Brasil. De superhyggelige brasilianerne har vi skrytt av før, og inntrykket har bare forsterket seg. De er nysgjerrige, vennlige og hjelpsomme, men uten å være invaderende. En egenskap en setter stor pris på når en bor på 6 kvadratmeter og av og til har behov for å trekke seg litt tilbake fra verden.

Naturen blir vi bare mer og mer imponerte over. Selv om vi stort sett holder oss langs kysten er variasjonen enorm. Vi har snorklet på korallrev, gått turer blant apekatter og papegøyer i frodig regnskog, seilt opp elver med mangroveskog og ankret opp utfor ubebodde sandstrender. Jevnt over er det dog langt mellom ødemark. Finnes det en naturlig havn, så finnes det gjerne fiskere også. Med fargerike trebåter, kanoer eller flåter med seil. Noen med imponerende seilegenskaper. I Salvador kappseilte vi med en "saveiro" (en 40 fots gaffelrigget frakteskute), og klarte ikke seile fra den selv når vi henta frem spinnakeren.

Brasil er også et billig land å besøke. Ikke i seg selv en god nok grunn til å like et sted, men det er en stor fordel å slippe å snu og vende på hver krone. Her lever vi som konger uten at inngrepet i reisekassa blir fatalt.

Språket er fremdeles et problem. Trass i våre annonserte portugisisk leksjoner, så er forbedringspotensialet STORT. Men det går nå bedre og bedre, og jeg er storligen imponert over hvor flinke folk er til å forstå (gjette?) meningen i de sinnsyke uttalelsene vi kommer med. "Me Tarzan, you Jane" blir en velartikulert og utfyllende setning i forhold!

Varmen har plutselig gitt seg. Det er pinlig å innrømme det, men vi syns det er kaldt innimellom...når temperaturen kryper ned mot 20 grader. Og vi skal liksom seile sørover. Hmm.

Kriminalitet

Men det finnes slanger i paradiset. Brasil er fra naturens side et rikt land, men rikdommen er svært ulikt fordelt. 1/5 av befolkninga tjener like mye som de resterende 4/5, og MANGE lever under fattigdomsgrensa. Kanskje ikke så rart at landet har et enormt kriminalitetsproblem. Vi har ikke hatt noen problemer, men det spøker alikevel i bakhodet, spesielt når vi er i store byer.

I Salvador var det mange av seilerne vi snakket med som hadde blitt ranet. Noen nordmenn ble til og med truet med revolver noen hundre meter fra marinein vi lå i. Kjetil har muligens rett i at jeg ikke har godt av å høre slike historier, for det gjorde at jeg så frem til karnevalet med skrekkblandet fryd.

Karneval

Engstelsene viste seg å være grunnløse. Karnevalet var en gedigen folkefest der både bestemor og unger var med. Det sies at en og en halv million mennesker er ute og danser i gatene på en gang, og etter å ha prøvd å bevege oss målretta fra et sted i byen til et annet tror jeg gjerne det. Store deler av Salvador var en svettende folkemasse som bølget til taktene av musikk. Denne ble spydd ut av digre "trios electricos" (semitrailere bestående av forsterkere og høytalere som produserer et lydnivå som går gjennom marg og bein). Artistene sto på toppen av "trios"éne, mens de sneglet seg gjennom gatene a la russetoget på 17. mai. Stor stemning og veldig artig å få med seg.

Dog må vi innrømme at vi er turister og ikke helt bevandret i den brasilianske popverden. Vi foretrakk det mer afrikansk inspirerte karnevalet som foregikk i Salvadors gamleby. Trommekorps, sølvmalte dansere i ville rytmer, digre pappmasjehoder, og av en eller annet grunn horder av mannfolk i dameklær. Ikke overdådige paljettglitrende kostymer slik karnevalet er i Rio, men til gjengjeld var det ikke noe stort skille mellom "deltagere" og "tilskuere". Jeg fikk danset meg stiv og støl, mens Kjetil holdt stand.

Rio de Janeiro

Men etter 4-5 døgn med fest og musikk dag og natt, var det himmelsk å forlate Salvador til fordel for Abrolhos, søramerikas største korallrev. Late dager med snorkling blant tamme havskilpadder og fisker i alle former og farger var det som skulle til før vi vare klare for neste storby; Rio de Janeiro.

Dere har sikkert sett bilder av Rio, og jeg kan love at det er et imponerende skue når en kommer inn fra havet og ser Jesus-statuen titte frem fra skyene mange timer før en når frem. å seile inn i havna var like stort som forventet!

Vi hadde på forhånd hatt kontakt med en lokal tromsøværing, Per-Christian Enge, som hadde klart det kunststykke å ordne oss plass i Rios heller snobbete yachtklubb. Vi skulle bare spørre etter "senhor Pelicano". Som sagt så gjort. Vi startet elegant med å kjøre Ægir rett i kaia. Deretter strenet en stykk ren og pen Anna (etter tre svette døgn på sjøen, ha) inn på klubbkontoret, der to pent kledde damer kunne informere at "pelikanen" er på seiltur og ikke tilbake før om ei uke. Hmm. En enda litt svettere Anna prøver å forklare at vi skal ha fått båtplass her, men dette er det ingen som vet noe om. Kanskje vi kan ligge i marinaen lengre inne i byen? Nei, nei, der ligger Knut Frostad og co. Det er stengt for alminnelige dødelige (dette går den veien høna sparker). Men så, en reddende engel i form av sekretæren til Erling Lorentzen (svigerbroren til kong Harald). Hun telefonerer de rette vedkommende, og papirene våre blir hostet opp fra et annet kontor. Det viser seg at vår inngang i Iate Clube do Rio de Janeiro ikke bare skyldes Per-Christians innsats og anbefalelsesbrev fra Tromsø seilforening, Erling Lorentzen er også indirekte involvert. "Senhor Pelicano" administrerer den lekre seilbåten (SWAN 53) som Lorentzen (hell og lykke) har valgt å ha liggende i ICRJ. Det lønner seg å være norsk!

Enden på historia er at vi som "comodoro"éns gjester får ligge gratis (der man normalt må betale svimlende 90 US dollar pr døgn!), og får en riktig VIP-omvisning på området; svømmebassenget, den ene restauranten, den andre restauranten, pianobaren. Spørsmål om hvor dusjene er utløser mild forvirring og endel oppsporingsarbeide. ICRJ har 3000 medlemmer, 300 (!) ansatte og ikke stort flere båter enn seilforeninga i Tromsø. Med en inngangsbillett på ca 100.000 kroner er det helt klart en forening der de rike går for å spise og trimme, se og bli sett. Så trass i stor velvilje fra kontordamene og cocktailparty for Knut og co oppe ved svømmebassenget, følte vi oss aldri helt hjemme. Men Ægir ble godt bevoktet og beliggenheten mellom Sukkertoppen og Jesus-statuen klager vi ikke på.

Ble hele to uker i Rio, ikke minst på grunn av hyggelig samvær med Per-Christian og Kjersti. Vi flytta inn på gjesterommet deres, og nøt slike fantastiske ting som kjøleskap, dusj, vaskemaskin og en seng som står i ro. Deilig!

Volvo Ocean Race

Den 9. mars var det start på 5. etappe i Volvo Ocean Race. I likhet med 90% av Rios båter var Ægir ute for å vinke til heltene. Ved slike anledninger er brasilianerne, som har formel 1 som nasjonalsport, i sitt ess. Det var på forhånd angitt soner som en ikke hadde lov å seile inn i. Dette var det ingen som brydde seg om. Mens helikoptere summet rett over mastetoppene, sloss laserjoller, cabincruisere og digre seilskuter om å komme nærmest VOR-båtene. At det gikk bra er et under. Men det var utrolig artig, og vi kom altså bra nært innpå Knut...

Mot Falklandsøyene

Etter Rio har vi prøvd å seile noenlunde kjapt sørover, men distansene er store. Også er det jo så mange steder vi (les jeg) gjerne vil stoppe. Har vært innom Ihla Grande, Paraty, Sao Fransisco do Sul og en knippe små landsbyer rundt Ihla Catarina før vi kom til Laguna. Dette er ei havn som ikke er særlig kjent blant seilere, men vi angret ikke på at vi gikk dit. Iate Clube de Laguna var den rake motsetningen til den i Rio. Bitteliten, med supersosiale medlemmer og tre ansatte som tok imot oss med åpne armer. Det går helt klart LANG tid mellom hver gang de får besøk. I løpet av de fem døgnene vi var der snakket vi antageligvis mer portugisisk enn vi har gjort på resten av tiden i Brasil tilsammen.

Nå er vi i Rio Grande do Sul; siste stopp før Uruguay. Vi har vært fire måneder i Brasil nå, og skulle gjerne vært her lengre. Men selv jeg innser at det går mot vinter, og at det ikke er noen god ide å utsette seilasen ut til Falklandsøyene alt for lenge. For det er altså planen vår videre; en kjapp tur innom Uruguay og kysten av Argentina, før vi seiler til Falklandsøyene i midten av mai. Der har vi tenkt å tilbringe den sørlige vinteren. Galskap, syns de fleste vi snakker med, men vi gleder oss til ødemark, pingviner og billig sauekjøtt. Møtte Falklandsøyenes eneste langturseilere i Rio, så nå har vi tilogmed kjentfolk å besøke der. Og en adresse som dere kan skrive til!

Så, send deres beste saueoppskrifter til oss på:

Kjetil og Anna, co/Andrez Short, P.O.box 7, Stanley, Falkland Islands Via England

Hasta luego,

Anna (Kjetil hilser, han klargjør Ægir til den videre ferden)