Ægir på tur

… trives kjempegodt med dette seilbåtlivet.Seilinga liker han derimot ikke. Straks han kjenner at båten begynner å røre mye på seg blir han surken og begynner å skrike. Jeg skjønner han godt, det er sikkert vanskelig nok å lære seg å krype og gå om ikke hele verden skal ligge på skeiva og danse opp, ned og sideveis. Han gjør sannelig noen tapre forsøk på å bevege seg rundt i båten, og når det er rolige forhold går det bra, men så kommer det ei litt større bølge og sender gutten med hodet først i dørken eller mot et benkhjørne.

Han har fått sin andel av blåmerker og kuler. Vi har prøvd å holde han når han går, og muntret han opp med at ”dette klarer du”. Vi har lest for han og lekt med han i timevis. Vi har tenkt at på lange overfarter så venner han seg sikkert til bevegelsene. Til en viss grad gjør han det. Men det er og blir det samme, ute på havet blir Sigurd bare sur og grinete, og i det øyeblikket rullinga stopper skifter humøret til sjefen momentant til det bedre.

Jeg ser den komme mot meg, skrekkslagen snur jeg meg i vannet for å prøve å spenne det 2-3 meter lange monsteret bort. Aldri har jeg følt meg så hjelpeløs som nå. Haien gjør ikke noe tegn til å forandre retning, så jeg trekker bena godt til meg slik at jeg kan spenne med det jeg er god for. Skitt, jeg har svømmeføttene på så kraften er ikke så bra. Selvom dette er bare et sekund av mitt liv husker jeg det som en evighet. Haien kommer mot meg med kjeften litt åpen. Jeg spenner ifra når den er innenfor rekkevidde... og unslipper. Den stryker forbi meg og gjør seg klar igjen.

Framme på Isla Robinson Crusoe, Juan Fernandez øyene, Chile

Se vår reiserute i Chile ved å gå til siden http://shiptrak.org/ og skriv inn mitt falklands kallesignal: VP8DES

"Å seile disse chilenske kanalene var din idiotiske ide." Vi sitter værfast på fjerde dagen og det regner konstant. Jeg er værsyk og lei. Det hjelper ikke så mye at det også var min ide å dra hit. Det har regnet nesten konstant siden vi forlot Pt Williams for en måned siden. Vi har beveget oss 250 nm, en distanse som med god vind ville tatt oss to døgn. Vi kunne gjort noe, for eksempel gått en tur eller fisket, men i dette været får det bare være. Vi sitter istedenfor inni nøtteskallet vårt og leser seilbøker om stillehavsatoller. Vi håper at det i morgen skal gå å seile litt.

(Framme i Puerto Williams, Sør Chile)

Den 14/12-03 rundet vi Kapp-Horn! Loggen viste 12733 nautiske mil siden vi nullstilte den i Tromsø! Alt er vel ombord. I frisk bris fra sør krysset vi oss til enden av Atlanterhavet, stakk ut på skjøtene og falt av nordover i Stillehavet. Vi klarte akkurat å komme over 56 grader sør, og lengre sør kommer vel neppe Ægir.

Tusen takk for alle hyggelige svar på adresseforespørselen. Tror jeg skal begynne å sende ut slike oftere.. tihi. Dere aner ikke hvor koselig det er å høre nytt hjemmenifra. Vi setter også stor pris på bilder, og vil gjerne ha flere, men de må ikke være for store. Hotmail-kontoen er sørgelig liten og nettet her tregt, slik at en mail på 500 kb er nok til å sprenge kapasiteten. Så, send små bilder (50 kb gir god nok kvalitet)!

Vi er fremdeles på Falklandsøyene. Vi har vært her i ti måneder allerede, og trives så godt at vi liksågreit blir her i fem til. Over neste sørlige vinter. Vi har oppgradert turistvisumet til "midlertidig oppholdstillatelse", og blir mobbet med at "om bare syv år kan vi søke på statsborgerskap".

Stanley, Falklandsøyene.

S 51 40
W 57 50

"Selvom jeg har sejlet til søs i mange aar, og kjender havet, saa kunne jeg aldrig finde paa at sejle solo eller med en smuk dame til falklandsørne for at se faar. Dette er en simpel skør utfordring som intet tjener noget fornuftigt naar en vil leve livet lenge." Skrev Egon Back (81), mangeårig formann i skandinavisk sejl og selvbyggerklubb i et brev til oss. For sent Egon, vi er her allerede!

Vi klarte det!

Heia folkens,

"Tudo bem", som brasilianerne sier med et smil og tommelen opp. "Alt vel", og det er det virkelig. Vi trives som plommen i egget i Brasil. De superhyggelige brasilianerne har vi skrytt av før, og inntrykket har bare forsterket seg. De er nysgjerrige, vennlige og hjelpsomme, men uten å være invaderende. En egenskap en setter stor pris på når en bor på 6 kvadratmeter og av og til har behov for å trekke seg litt tilbake fra verden.

Leif Erikson gjorde det. Columbus gjorde det (og fikk æren for det). Og nå har vi også gjort det; funnet sjøveien til Amerika. Vi er for tiden på den sørlige halvkule, i Salvador, Brasil. Akkurat når vi krysset ekvator (midt på natta) steg Kong Neptun opp av dypet, og vi ble slått til konge og dronning. I fremtiden bør vi derfor kalles Deres Majestet Kong Kjetil og Deres Kongelige Høyhet Dronning Anna. Litt tungvint, men, men...

Medvindsseilas er behagelig. Det er ikke annet å si om den saken. En heiser seilene, spiler dem ut til hver sin side med bom og preventer...og der står de. Dersom en er riktig heldig kommer bølgene bakfra, og båten surfer avgårde. Mil etter mil og dag etter dag. Med vindror trenger en ikke styre engang, bare følge med at vi holder riktig kurs.

Og hva gjør så mannskapet? Vi later oss! På natta ser vi på stjernene og teller stjerneskudd. Himmelen ser absolutt ikke slik ut som hjemme.. det er dukket opp en bråte med nye stjernebilder, og faste holdepunkt som Karlsvogna komer først til syne på morgenkvisten og står da opp ned. Men det er et fantastisk skue når en er flere hundre nautiske mil fra nærmeste forstyrrende lyskilde. Og en føler seg veldig liten, der en sitter i cockpiten og hele ens univers, Ægir, er opplyst med et svakt rødt lys over kartbordet. Ellers kjedespiser vi litt, og enkelte rasler omkring i godtekurven for å se om det kanskje kan skjule seg en karamell eller to på bunnen.

Vi har sagt det før, og sier det igjen: Delfiner er noen av de vidunderligste dyr. Mr Bastesen er sikkert ikke enig, men han tar i så fall feil. Når en sitter i sin ensomhet på nattevakt, trøtt, lei, kald osv, og det er en hel liten evighet til en skal gå av vakt for å få seg litt søvn, kommer disse dyrene, opptil 20 stykker, farende mot båten. Det er mørkt så en ser ikke så mye av dyrene, men morilden lyser opp farvannet etter dem. Det ser ut som en flokk med grønn-lysende-kjempe-åler som kommer i ei voldsom fart mot båten. Akkurat når en tenker at "nå treffer de båten/propellen", dykker de og hopper nesten synkront opp på andre siden. Så begynner de å svømme om kapp med båten. De vinner, men svømmer tilbake og begynner på nytt. De kan holde på å underholde oss med hopp, sprett og lyder ei stund, og like plutselig som de kom forsvinner de. Så går det en stund til, til en er helt sikker på at "denne vakta tar sikkert aldri slutt", så kommer vennene/slektningene til den første flokken også hoppende.